Lagidrett koster flesk

I 1996 stod Domus Athletica ferdig. Idrettsanlegget som skulle bli et sunnhetens tempel for treningsglade studenter.

Samme år vedtok hovedstyret til Studentsamskipnaden i Oslo (Samskipnaden) i samarbeid med Studentparlamentet at alle brukere av Samskipnadens idrettsanlegg skulle betale 600 kroner i semesteret for adgangskort.

I praksis betyr dette at alle studenter må betale 600 kroner i semesteret uansett om de bruker det åpne tilbudet ved idrettsanleggene eller ikke. Studenter som kun ønsker å spille fotball et par ganger i uka må altså ut med 600 kroner for å få adgang til hallene – selv om de aldri bruker svømmehall, aerobic-tilbud eller helsestudio.

Så langt er det greit. Problemet er at disse fotballglade studentene også må betale kontigent til Oslo Studentenes Idrettsforening (OSI) på 75 kroner, særavgift til laget de skal spille på samt spillerkontigent som sørger for skadeforsikring og tillatelse til å spille kamper.

I beste fall har altså Samskipnadens «likhetsprinsipp» om at alle skal betale det samme for å bruke idrettsanleggene ført til at Ola som vil spille fotball betaler dobbelt så mye som Kari som foretrekker aerobic. I tillegg må Ola legge ned flerfoldige dugnadstimer fordi OSI har så dårlig råd at nesten hele idrettsforeningen må drives på dugnad.

De stive prisene forsvarer Samskipnaden med at lagidrett tross alt er dyrere enn individuelle idretter. Det ville være for mye forlangt at den jevne student betaler for dem som ønsker å drive lagspill. De argumenterer også med at OSIs lag ikke trenger å betale for å bruke hallene i ukedagene, at treningstidene er gunstige, at OSI ikke betaler for administrasjonslokalene sine, at OSI får 980.000 støttekroner i året og at OSIs medlemstall har økt de siste årene.

Javel. Men er ikke de ulike formene for støtte en selvfølge for en studentforening som samarbeider så tett med Samskipnaden? Og hvor høy kan terskelen for å spille på et OSI-lag bli før medlemstallene begynner å synke? Samskipnadens behandling av OSI er allerede blitt et skrekkeksempel på landsbasis. Ved andre studiesteder, som i Trondheim, er det en selvfølge at fotballfantaster ikke skal betale mer enn aerobicinteresserte.

Spørsmålet er hvor lenge OSI klarer å holde på medlemmene sine kun på grunnlag av den enkeltes interesse for idrettsgrenen sin. Legger ikke Samskipnaden forholdene bedre til rette vil studentene etterhvert søke seg til idrettslag med større medlemsfordeler enn OSI. OSIs elite-lag i innebandy for kvinner er allerede solgt til Monolitten I.L. Herrenes 1.-divisjonslag i basketball ble med et nødskrik reddet fra eksternt oppkjøp fordi Universitetet gikk inn med direkte midler. OSI hadde ikke råd til å drive lagene, spillerne hadde ikke råd til å være OSI-medlemmer.

Hvor lang tid tar det før denne trenden sprer seg nedover i systemet?

Det er en enkel grunn til at Samskipnaden nå burde se nærmere på sin egen nedprioritering av OSI: Lagidrett fører automatisk med seg et solid sosialt idrettsmiljø.

Selv om mange smiler og nikker til personen som bygger triceps ved siden av seg, kommer de svettende i samme treningsstudio neppe til å dele mer enn ønsket om større muskler etter endt treningsøkt. Nye og gamle studenter som føler seg bortkomne på Universitetet vil ikke føle større trygghet etter å ha trent aerobic i en sal sammen med 40 andre. Ved å drive lagidrett er det nærmest umulig å ikke knytte viktige, sosiale kontakter med medstudenter.

Studentmiljøet ved Universitetet har ikke råd til å miste den store sosiale gevinsten som følger med OSI. Her har ikke Samskipnaden og Studentparlamentet råd til å være etterpåkloke – på tross av at lagspill

er dyrt.