Like muligheter og like rettigheter?

Det er få debatter som er egnet til å provosere mer enn den om likestilling. Som gutt har jeg flere ganger opplevd å få «høre sannheten» av jenter om gutter som aldri vil ha noen mulighet til å forstå hvordan «det» er. Fordi vi er gutter. Slikt provoserer. Kan tenke meg det provoserer på samme måte som når jenter fikk høre at de ikke kunne ta høyere utdannelse fordi de var jenter. Derfor bestemte jeg meg for å se hva leksikonet sier om ordet «likestilling».

Likestilling: likeverd, like muligheter og like rettigheter for alle i et samfunn. Brukes oftest om likestilling mellom kjønnene.

Så enkelt, og så vanskelig.

«Like rettigheter» for begge kjønn skulle ikke være et stort problem lenger. Rettighetene til begge kjønn er lovfestet. Men det kan være en lang vei å gå fra det lovfestede, til virkeligheten. Lønnsforskjellen mellom kjønnene er påtakelig. Selv om forskjellene er størst i det private næringsliv, er det på noen områder også store forskjeller i det offentlige. Det gamle slagordet «lik lønn for likt arbeid» burde være unødvendig, men er fremdeles på sin plass.

Også for å oppnå «like muligheter» er det en lang vei igjen. Det hjelper ikke hvor mange fine ord som brukes. Like muligheter er ikke noe som skjer bare fordi Stortinget sier at slik skal det være. En behøver ikke å være spesielt smart for å se at gutter og jenter ikke har like muligheter. Det holder med litt erfaring. Like muligheter krever at hele samfunnet deler denne oppfatningen. Noe som ikke er tilfellet i dag.

Men det er også en stor forskjell på «like muligheter» og «millimeterrettferdighet». Selv om samfunnet består av om lag 50 prosent av hvert kjønn, betyr det ikke dermed at alle målbare grupper må ha lik kjønnsfordeling. Vi må godta at det vil være forskjeller i kjønnsandelen, både på arbeidsplasser og forskjellige studier. Det er et spørsmål om hva individet selv ønsker.

Men, vi må heller ikke akseptere at forskjellen i kjønnsandelen blir så stor at det blir en uoverstigelige kløft. Slik det ser ut til å bli med «eliteforskningen» i Norge. 13 menn og ingen kvinner skal i ti år fremover lede Norges sentre for fremragende forskning. Å få til en balanse i kjønnsandelen hos lederne av disse sentrene, var ikke et av kriteriene i utvelgelsen.

Fokuset var konkurransedyktig forskning. Så til tross for et uttalt ønske om flere kvinner innen forskning og akademia, ble det ikke fulgt opp når muligheten var her. Jeg er overbevist om at det bedrives fremragende forskning ledet av kvinner i Norge. En burde hatt såpass tro på kvaliteten av norsk forskning at det ble gitt rom til å følge opp festtalene om kvinner i akademia. I stedet har spørsmålet om internasjonal konkurransedyktighet blitt enerådende.

13 menn og ingen kvinner er en forskjell vi verken kan eller må akseptere.