Må vi betale for flere kvinner?

Kjønnsdiskriminering og kameraderi i ansettelsesprosedyrene ved Universitetet i Oslo (UiO) er fortsatt med på å opprettholde en kjønnsfordeling så skjev at det er en skam. For to uker siden skrev Universitas at hele 87 prosent av Professor II-stillingene ved UiO går til menn. Og i forrige uke avdekket Universitetsavisa ved NTNU en liknende tendens ved Trondheims-universitetet. Der er bare 4,6 prosent av Professor II-stillingene besatt av kvinner. Dette er tall som viser at kvinnediskriminering ved norske universiteter ikke bare fortsatt eksisterer, men også lever i beste velgående, og den nærer seg, og vokser på den arroganse og likegyldighet som vises av enkelte mannlige professorer. De forklarer skjevheten med at «kvinner nok ikke synes toppstillinger ved UiO er attraktive nok» og at dette er konsekvenser av strukturelle samfunnsordninger et universitet ikke kan gjøre noe med.

En professor II-stilling er en 20 prosents universitetsstilling for eksterne spesialister som er ansatt et annet sted, ofte i næringslivet eller ved et annet universitet. Da kan det virke enkelt å bruke argumentet om det at det ikke finnes nok kvinner i det aktuelle fagmiljøet. Men slike unnskyldninger fungerer bare som soveputer. For ja, årsakene til kjønnsdiskriminering er befestet i samfunnsstrukturen, men nettopp derfor kan Universitetet gå i bresjen og gjøre noe med det. For det er ikke det at det mangler kvinner. Men det mangler tydeligvis vilje til å ansette dem.

Fra flere hold har det imidlertid kommet forslag om hvordan kjønnsdiskriminering kan bekjempes ved Universitetet. Etter EFTA-dommen 24. januar i år, som forbød Universitetet å øremerke vitenskapelige stillinger for kvinner, ble det nedsatt en komité som skulle forsøke å finne nye ideer til å øke kvinneandelen ved UiO. Et av forslagene som kom fra denne komiteen var å økonomisk belønne de ulike fagmiljøenes kvinneansettelser. Et slikt «med ondt skal ondt fordrives» viser en anerkjennelse av omfanget på problemet og vilje til å gjøre noe med det. Men det er ikke ideelt å bruke et slikt betalingsmiddel kun med tanke på å oppnå et mål. Likevel kunne det virke som om omvendt diskriminering var det beste av to dårlige alternativ.

Men det finnes også en tredje vei. Hittil har nemlig Universitetet kunnet gjemme seg bak unntak fra utlysningsregelen, og kandidatene har blitt utvalgt på forhånd. Det har vært både kostnads- og tidsbesparende, men kan man egentlig måle rettferdighet i innsparte kroner og tid?

Det siste forslaget som kom fra Universitetets Arbeiderpartilag, om å forby det å ikke utlyse stillinger eksternt, er både tid- og ressurskrevende. Men for å nå målet om et mer likestilt universitet burde det være verdt det.