Mål og mening

Du er et unikt og enestående individ, en aktør i verden som har ting å bidra med som ingen andre har. Din kunnskap er spesiell, ditt forskningsfelt uhyre komplisert og intrikat, og du er glad over alle som kommer til deg for å suge Kunnskapen (selve Vitenskapen!) fra ditt bryst. Men å være student ved dine føtter er ingen forbannet McJobb, dette er refleksjon og modning på høyt nivå. Å innlede et forhold til Kunnskapen er en livslang kurtise preget av nærhet og forpliktelse, ikke en maskinell ennattsstå i en Volvo på en kjip parkeringsplass.

Derfor er det ikke rart du er skeptisk når noen kommer trekkende med vrøvl om «læringsmål». Sånt lukter det legitimt A4-helvete og destruktiv standardisering av, og det blir ikke bedre når saken målbæres av snørrvalper fra Studentparlamentet eller en gjeng med pedagogikkstudenter. Hva har de med å komme her og sutre om at studentene ikke lærer fort nok, eller godt nok, eller bare at de ikke får servert nøyaktig det de skal kunne gulpe opp til eksamen på sølvfat i stor nok grad til å kare seg til en passe god karakter? Kan de ikke bare jobbe hardere, som du gjorde da du var ung?

Men det er der du tar feil. I hvert fall litt, selv om det kanskje er noen studentrepresentanter (dog ikke nødvendigvis Studentparlamentets Kristian Meisingset eller Lina Johanne Strand og Marie Lund Alveberg fra Utdanningsvitenskapelig fakultet) som tenker sånn. I dette tilfellet går det an å tolke studentrepresentantene, og ikke minst alle studentene som klager over dårlig informasjon om hva Universitetet krever i Studentspeil-undersøkelsen, på en måte som gjør det mulig både å komme dem i møte, og å gjøre de nye studentenes møte med Kunnskapen mer sødmefylt. Det er ikke nødvendig å gå i lås.

Tenk på det som at studentenes bønn om læringsmål ikke er så mye en bønn om puter under armene, som en bønn om større utfordringer. Velg å tro at det studentene vil, ikke er å tvangsfores en grad og kastes ut i et monotont yrkesliv, men snarere å møte harde, men klare krav. Og gå inn i en debatt om hvordan denne læringsprosessen kan bli bedre. Det er av og til en kløft mellom studenter og forelesere, men kampen for å gjøre Universitetet bedre fordrer at vi klarer å bygge broer over denne kløften. Selv om det betyr at forelesere må bestrebe seg på å ikke behandle studenter verken som passive kunder (McForelesning) eller plagsomme drittunger (McVeiledning), og at studenter må belage seg på at studier faktisk krever tid og seriøs innsats, og er mer enn en unik hobby med gunstige lånebetingelser.

Når studenter ber om klarere formuleringer av hva det faktisk er meningen at de skal lære på et gitt fag, må det altså ikke oppfattes som en unnskyldning for å slippe å tenke. Disse forjettede læringsmålene behøver heller ikke å være en skummel kvantifisering eller forenkling av ditt dyrebare, og akk, så kompliserte fagfelt. Vi trenger bare noen tips. Det er tross alt i studietiden første møte med vitenskapens innfløkte, men pirrende verden finner sted for mange av oss. Da er det greit med litt råd fra erfarne fjellfolk.