Mannesak

I forrige uke kunne vi lese i Universitas at kvinnene dominerer i studentpolitiske lederverv. Både de nasjonale og de lokale beslutningsorganer ledes av XX-kromosonerte. I Velferdstingets (VT) arbeidsutvalg er det sågar fem kvinner og ingen menn, uten at dette vekker noen som helst bekymring hos VT-leder Jenny Nygaard. Eller noen andre, for den del.

La oss snu ingressen i forrige ukes Universitas-artikkel på hodet: «Mennene dominerer studentpolitiske verv både nasjonalt og lokalt. – Helt naturlig, sier ledermennene selv». Det lukter bråk lang vei. Men i dette tilfellet er kjønnsubalansen en gladsak. Hvorfor det?

Det handler selvfølgelig om at menn fortsatt dominerer i samfunnet, det vil si tjener mest og fyller topposisjoner samfunnet som kvinner ekskluderes fra – det famøse «glasstaket». Men menn dominerer i hvert fall ikke fordi de gjør det bra i utdanningssystemet. Der er de allerede tapere, fra barneskolen til mastergradsnivå. På doktorgradsnivå er det marginalt fler menn enn kvinner. Enn så lenge.

Som kjent slår dette «glasstaket» inn også i akademia, og gjør at kvinner er underrepresentert i elitene også her. Mens noen fortsatt jobber på spreng for å holde glasstakene tekket, sakker Ola Student, Ola Familiemann og Ola Uteligger akterut på en rekke områder i samfunnet, som arbeidsledighet, livslengde, helse generelt og utdanning. Vi blir mer uføre, sykere og dummere. Det er neppe kvinner særlig tjent med heller.

Jeg tror, slik NSU-leder Anne Karine Nymoen også påpeker, at den feminine dominansen er et utslag av kvinners tallmessige overvekt i akademia. Når over 60 prosent innen høyere utdanning er kvinner, er det åpenbart flere å ta av til slike verv, og da blir det etter hvert også fart i å stemme fram kvinnelige ledere.

Man kunne innvende her at menn som ønsker makt og lederverv skaffer seg «ekte» verv og stillinger ute i verden, og ikke i det forgjengelige pampeveldet ved studieinstitusjonene. At det ikke er nok prestisje i studentpolitikken. Jeg tror ikke det er tilfellet, og uansett må vi holde oss til prinsippene: Om vi skal ta disse organisasjonenes innflytelse – og likestilling – på alvor, blir vi nødt til å problematisere kjønnsubalansen blant studentenes representanter.

Mens en liten andel mektige menn åpenbart bygger glasstak som damene stanger hodet i, er det langt flere av gutta på gulvet enn patriarker i dagens samfunn. Og når jentene allerede er i kraftig overvekt i akademia, burde det legges opp til å få gutter og menn til å trives bedre på lesesalen blant annet ved at de er bønnhørlig representert i slike fora.

Det er foreløpig ikke noe akutt behov for kvotering av menn inn i ledende tillitsverv i studentveldet. Men saken er symptomatisk for det man for provokasjons skyld kaller feminiseringen av utdanningssystemet. Å marginalisere unge menn fra høyere utdanning fjerner ikke noe glasstak. Eller lønnsforskjeller.

Jeg håper på flere tilfeller av indignert raljering fra forsmådde, underrepresenterte menn som meg sjøl. Og jeg håper de kan bli tatt på alvor. Det er ikke reaksjonært å kjempe de forsmådde og underrepresenterte menns kamp, for pokker. Det er avant garde.