Marathon er ikke for alle

For å finne en medisin må vi stille riktig diagnose. Årsakene til at studenter ikke fullfører hovedfaget er sannsynligvis like varierte som fagene selv. Og det er forskjell på å hoppe av i begynnelsen av hovedfaget fordi man heller vil gjøre noe annet eller får en feit jobb – og å gi opp på målstreken. At hver tredje student faller av er ikke det samme som at hver tredje student gir opp og glir inn i det ytterste lavstatusyrkemørket.

Men noen slutter faktisk fordi de gir opp. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Et hovedfag er som tørre havregryn dagen derpå: det vokser til enorm størrelse i kjeften. Stadig er det nye hypoteser som må undersøkes og testes. Mange leder inn i blindgater. Foran deg i denne blindgaten er en mur av litteratur, bakfra presser en bil med mørkkledde menn fra Lånekassen.

De vise har løsningen klar: Studiekvalitet. Mer oppfølging. Flere timer med veileder.

Den berømte kvalitetsreformen med kortere studieløp, mer gruppearbeid og bachelor- og mastergrader vil sannsynligvis føre til at flere klarer å gjennomføre hele studieløpet.

Men er det nok? There is no such thing as a free lunch. Hvis veilederne skal ha mer tid til hver student betyr det flere veiledere eller seminarledere på trange budsjetter – eller færre studenter. Man må prioritere, som betyr å velge bort noe når man ikke kan velge alt. Det kan bety at ikke alle

kan ta hovedfag. Det hele er egentlig ganske opplagt: Så lenge alle som oppfyller et minimumskrav kan ta hovedfag blir det veldig mange hovedfagsstudenter. Dermed smøres ressurser og veiledning tynt utover hver student.

Universitetet bør derfor vurdere å begrense hvor mange som får ta hovedfag. Rett og slett lukke studier for at det skal være nok ressurser til de som tas opp.

Et forslag om å lukke studier vil føre til masse protester og bråk og anklager om underminering av «lik rett til utdanning for alle». Men hva er best – at alle har rett til å begynne på et hovedfag som mange ikke klarer uansett, eller at man sørger for skikkelig oppfølging av de som faktisk kommer inn?

Det ville naturligvis vært fint om man hadde penger nok til å ansette veiledere til alle. Men ettersom sjansen for at Onkel Per Kristian åpner pengepungen er heller liten, får vi forholde oss til virkeligheten.

Nøkkelen til en del av frafallet kan også finnes i forskjellene mellom fakultetene: 40 prosent av hovedfagsstudentene ved Det historisk-filosofiske fakultet (HF) blir aldri cand. philol. Ved Samfunnsvitenskapelig fakultet (SV) faller hver tredje student av, mens «bare» 22 prosent av realistene flagger ut.

Noe av årsaken kan være at studiene ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (Mat.nat.) oppleves som mer konkrete og direkte relevante til et yrke enn studiene ved de «myke» fakultetene. Mens realistene beskriver en håndfast virkelighet, studerer humanister og samfunnsvitere menneskelige forhold der man ikke kan sette to streker under svaret. Dermed er belønningen for et hovedfag mer innlysende for realister.

SV- og HF-studenter bruker mye tid på å definere hovedoppgaven – rett og slett å finne ut hva de skal skrive om. Og noen finner ut at de ikke klarer å finne noe fornuftig å skrive. Mat.nat.-studentene får derimot, stort sett, en definert oppgave av veileder.

Fagenes natur kan vi ikke gjøre så mye med. Men vi kan altså gjøre noe med organiseringen. Ved SV får studentene tilbud om veiledningskurs til hovedfaget, om hvordan en hovedoppgave skal skrives. Slike kurs burde være obligatoriske for alle. Veiledere kan sørge for at hovedoppgavene er konkrete og klart definert fra start, slik at studentene vet hva de skal gjøre. Og de kan sørge for at oppgavene ikke er større enn det som er mulig å klare på rimelig (les: normert) tid. Mange veiledere gir alt for store hovedoppgaver – eller er ikke flinke nok til å bremse studentene når oppgavene eser ut.

Og, vi kan prioritere ressursene annerledes for å gi bedre oppfølging til de som tar hovedfag. Hvis vi tør.