Musikkfag for fall

Ved Institutt for musikk og teater kvesses spareknivene. Beskjeden fra fakultetsledelsen ved Det historisk-filosofiske fakultet er krystallklar: Budsjettet må kuttes med en million kroner, eller snaue ti prosent. For faget musikkvitenskap blir konsekvensene store. Det finnes ikke lenger midler til å lønne instrumentallærere, og resultatet kan bli bortimot en halvering av antall studieplasser på musikkvitenskap grunnfag.

På midten av nittitallet var det cirka 60 studieplasser, mot 45 i dag. Etter de varslede kuttene vil det bare kunne tas opp 24 studenter hvert år.

Det er ikke mange alternativer for de som ønsker å utdanne seg innenfor musikk i Oslo. Musikkhøgskolen er ett, men her legges det nesten utelukkende vekt på kunstmusikk. Det finnes rett nok et tilbud innenfor jazz, men studieplassene er få og opptakskravene beinharde. Det finnes også private studietilbud, men de er kostbare og tilbudene er av mildt sagt varierende kvalitet. For de som beskjeftiger seg med og ønsker å tilegne seg akademisk viten om musikk innenfor et bredt spekter av sjangre, inkludert populærmusikk og rock, har Universitetet vært et godt alternativ.

Så vil noen kanskje hevde at det ikke skal være universitetenes oppgave å utdanne en haug med rockemusikere. Kan de ikke bare ta et år på folkehøgskole, så kan universitetene bruke pengene på ordentlig vitenskap?

Så enkelt er det ikke. Et viktig element som skiller musikkfaget ved UiO fra Musikkhøgskolen og lignende studiesteder er at musikkstudenter ved UiO ved siden av musikkstudiene også er nødt til å ta andre fag for å oppnå en grad. Musikkstudiet ved Universitetet i Oslo representerer derfor et viktig alternativ for studenter som ønsker seg en høyere utdanning med større bredde og mer innhold enn bare musikkhistorie og instrumentalundervisning.

I skoleverket er det stor etterspørsel etter lærere som kan undervise i musikk. En student som har studert musikkvitenskap ved UiO vil i tillegg ha andre fag i sin grad og vil derfor lettere la seg friste av en full stilling i skoleverket.

Tidligere har det vært et argument for å legge ned fag at det er mulig å ta de samme fagene andre steder i landet. Universitas har tidligere skrevet om ideen med det flotte navnet «nasjonal arbeidsdeling». Dette prinsippet har ligget til grunn når blant annet en rekke språkfag har blitt borte ved Det historisk-filosofiske fakultet.

Institutt for musikk og teater har et av de beste studiemiljøene ved Universitetet. Studentene møtes, danner grupper og musiserer langt ut over det som er påkrevet for å hale i land de nødvendige vekttallene. Slike kreative og sosiale miljøer er det viktig å bevare på campus, og da er det ingen god løsning å spre musikkstudentene ut til distriktshøgskoler rundt om i det ganske land.

Om ikke lenge blir et forslag til «studentgaranti» lagt ut til høring. I denne garantien skal det skisseres opp hva studentene kan forvente seg av Universitetet og omvendt. I et utkast heter det at «studenten kan forvente at Universitetet har et stort og variert fagtilbud». Både stort og variert er relative formuleringer, men det er allikevel ingen tvil om at tendensen de siste årene ikke har gått i retning av et utvidet fagtilbud for studentene ved UiO.

Universitetet og fakultetsledelse er på sin side selvfølgelig bundet opp av økonomiske føringer de ikke kan kontrollere selv. Det er regjeringen og stortinget som spiller førstefiolin når pengene deles ut. Det er på tide at statsråd Giske låner en stemmegaffel og justerer tonen. Årets budsjett låter surt.