Mye leting, lite lesing

Jeg har begynt å slepe den lite sympatiske, tunge skulderbagen etter meg langs linoleumen. Hvileløst flakkende rundt i ukjente korridorer, opp og ned lange steintrapper og skralle heiser, frem og tilbake over Frederikkeplassen og mellom de forskjellige fakultetene. På leseplass-jakt.

Mens den overopphetede lesesalen ved Samfunnsvitenskapelig fakultet (SV) i det siste snarere har innbudt til bikini-party enn til lesing, har Universitetsbiblioteket (UB) bare rett og slett blitt avsperret fordi taket faller ned. Andre lesesaler har riktignok godt utviklede stoler som snurrer og alt, men innslagene av hamring, dunking og annen akustisk underholdning får en likevel til å tenke som marekatten Timon om løverikets tilstand i The Lion King; «Ah, tidenes oppussingsobjekt.» Kriminologi har vært plaget av murpuss som faller ned, mens Historisk-filosofisk fakultet (HF) har vært overfylt som følge av enorm tilstrømming av studenter fra andre fakulteter. Lesesalene (eller mangel på slike) har satt følelsene og skravla i gang hos frustrerte studenter, som føler seg både forrådet og hjemløse. Det er skikkelig krise, eller hva?

De merkeligste steder har i det siste blitt tatt i bruk for å kompensere for mangelen på tilfredsstillende ro og orden på lesesalene. Studenter i gresset, studenter på krakker, benker og kafeer, bøker balanserende på knærne, på gelendre og trappetrinn. Ikke minst er det forvirrende for alle de nye studentene, som ikke vet om de hemmelige lesestedene der det går an å få litt ro, men som bare vandrer rundt med bøkene sine, uten særlig mål og mening.

Kvalitetsreformen er vel som ordet selv indikerer ment til å gi studentene et bedre tilbud, men hvordan er det forventet at vi skal dra nytte av all den vidunderlige kvaliteten, når vi ikke engang har et sted hvor vi kan gå gjennom pensum? Bøkene må leses, fortrinnsvis på et sted der jeg slipper å konkurrere om plass til egen tankero med euforiske småsøsken, kjærlighetssørgende romkamrater eller skravlete lunsjspisere i kantina. Og ikke nok med det, men de andre bøkene, du vet, de på biblioteket; de er jo innesperret i den livsfarlige bygningen på uviss tid.

Så ja, det er litt plagsomt med denne mangelen på velfungerende lesesaler. Det skaper køer, dårlig luft, usannsynlig ubehagelige lesestillinger, laber arbeidslyst og sikkert hærverk på opptil flere av doene hvis det fortsetter lenger nå. Men vi dør ikke. Vi liner oss opp for å jobbe frenetisk på lånt tid i lånte lesesaler på fremmede fakulteter, vi ender opp med kaffeflekker og pizzasmuler i bøkene og vi har alle et felles samtaleemne som vi etter all sannsynlighet vil kunne fortsette å klage over og mimre tilbake til i lang tid etter at UB har fikset taket og de respektive lesesalene har reist seg flunkende nye opp og ut av oppussingsstøvet. Vi har da vært gjennom verre ting. Utfylling av utdanningsplan for eksempel.