Naturvitenskapelig vissvass

Tidligere dette semesteret lærte jeg om frykten for lekkasjer av radioaktiv stråling fra anlegg som Sellafield. Ledende forskermiljøer sier at overhyppigheten av leukemi hos barn rundt anlegget antagelig ikke er tilfeldig. De bekymringene får jeg presentert som «vissvass». Heller enn å få en innføring i fakta og oppfordring om å gjøre opp egen mening, får vi foreleserens subjektive meninger om forskningsområder og andre forskere tredd ned over hodet. Avhengig av forskerens egne meninger kan derfor enkelte forskningsområder bli presentert som fullstendig uviktige. Forelesere ved et universitet har en makt som holdningsspredere, og den makten må ikke undervurderes. Naturvitenskapsstudenter har ikke alltid forutsetninger for å være kritiske til en professors uttalelser om komplekse mekanismer i naturen.

Selv om naturvitenskapen tilstreber å objektivt og rasjonelt finne svar gjennom naturlover, og har mye av sin prestisje i nettopp det, glemmes det lett at det også er en vitenskap som kan organiseres forskjellig, ha ulike perspektiver og forskjellige formidlingsmetoder.

Kanskje i større grad enn i noen annen vitenskap, påvirker fremstillingen av de forskjellige temaer i naturvitenskap samfunnsutviklingen og livsmiljøet vårt. Verktøyet naturvitenskap er mektig, og hvordan det brukes avgjør om vi i fremtiden finner en medisin mot HIV, korn som kan vokse i ørken, fettfritt potetgull, mer presise laservåpen eller konkurransedyktig alternativ energi. En viss grad av subjektivitet vil alltid være der, selv i naturvitenskapen. Men presenteres et stoffområde som mindre viktig foran lærevillige studenter, fratas vi i verste fall forskere til områder som sårt trenger mer kompetanse.

Det er neppe tilfeldig at få medisinstudenter ønsker å forske på angstnevroser eller fibromyalgi, slik en undersøkelse utført ved Universitetet i Oslo og NTNU i fjor viste. I samme undersøkelse gir deres forelesere bunnpoeng på statusstigen for forskning på disse lidelsene. Et fag som Samfunnsmedisin sliter med dårlig rekruttering og lav status, og blir ofte presentert som en vitenskap som trekker inn elementer av andre, såkalte «myke vitenskaper» med innslag av «synsing». Skulle jeg lytte til enkelte forelesere har det ikke mye for seg å satse på en karriere innenfor et område som «ikke betyr noe», slik jeg har fått presentert overfølsomhet for el-stråling. Eller problemer som er «psyksisk» eller «medieskapt angst», om ubehag eller kreftfare ved mobilstråling. Jeg får ikke vite at forskning på området viser at de foreløpige resultatene faktisk ikke entydige, og at man dermed ikke kan konkludere med noe. Men det er jo dette jeg vil jeg lære. Det forteller meg at dette er et område det trengs mer forskning på, siden problemene er reelle for mange mennesker.

De forskjellige fremstillingene av naturvitenskapelige forskningsområder viser også at naturvitenskapelige fag i høyeste grad innehar potensiale for annen fagkritisk diskusjon enn hvordan man skal rekruttere flere til realfagene. Å frata studentene informasjon, eller å presentere forskningsområder som mindre viktige fordi de ikke stemmer med foreleserens personlige overbevisning, gir oss feil grunnlag å basere valg av tema til masteroppgave, eller videre forskning på.