Noe som mangler

Like sikkert som at ni av ti tannleger anbefaler ethvert nytt tannkremprodukt, gir ni av ti studenter blankt faen i studentvalget. Om de ikke gir faen, så gidder de i hvert fall ikke stemme. Og det provoserer studentpolitikerne, som selv er så glødende engasjerte at de uten å mukke bruker timevis på å debattere forslag til kommaendringer i vedtektene til den internasjonale sommerskolen, og tilsvarende temaer. Hvordan kan noen la være å la seg engasjere i slikt?

Dette må noen ha skylda for. Og det er, som du sikkert vet, både vanlig og til dels rimelig å skylde på andre når ting ikke går som du hadde tenkt. Dårlige karakterer blir for eksempel fort noe sensor, foreleser eller den jævla naboen som spiller bassgitar hele natta før eksamen må ta sin del av skylda for. Journalister, for sin del, skylder ofte på «desken», den prosessen en tekst går gjennom før den kommer på trykk, hvor anonyme ringrever kutter teksten fra bunnen, «spisser» ting til det ugjenkjennelige i overskrift og ingress, og slenger på noen tvilsomme bilder: Vips, så har din møysommelig utarbeidete utlegning om norsk landbrukspolitikk blitt «Naken bonde fikk sex-sjokk i fjøs».

Studentpolitikere, inkludert de «upolitiske» Fakultetslistene, er som politikere flest. Og politikere? Hvem skylder de på når ting ikke går veien? De skylder selvfølgelig på hverandre, men også ofte på oss. Både på meg, som representant for media, og på deg, som velger.

Universitas har ikke et ansvar for å kjærtegne egoet til våre studentpolitikere, eller for å fremme deres politikk på vegne av dem – uansett hva de måtte mene om det. Men vi har et ansvar for deg. Ikke for å tvinge deg til stemmeurna, men for at du skal ha muligheten å gjøre et orientert valg.

Derfor prøver vi å ta studentpolitikerne på alvor, og å slippe dem til. Ikke fordi jeg selv er gammel studentpolitiker (og det er jeg, tidligere frontfigur på HF-lista, men jeg har vært tørrlagt i tre år). Ikke fordi vi digger dem (og det gjør vi ikke, i hvert fall er vi jevnt over uenige om hvem vi i så fall digger mest). Men, altså, fordi *du* fortjener det.

Og nå er altså valget over. Det ble ikke valgoppslutningsrevolusjon i år heller. Men det er på rett vei. Til neste år ønsker jeg meg følgende: Internettvalg. Åpnere valgprosesser i interne valg – fraksjonene bør våge å ha en lederkandidat før valget, for eksempel. Og direktevalg av studentrepresentantene i Universitetsstyret, som de akkurat har fått i Bergen. Men det som står aller høyest på ønskelista, som det alltid gjør: Deg. Hvis du, som leser dette, ikke finner et alternativ du har lyst til å stemme på, eller enda bedre, hvis du virkelig hater studentpolitikerne, og jeg mener at hvis du inderlig og intenst avskyr dem som ynkelige nerder eller forkrøplete karrieresmeder som spytter på dine verdier og odiøst tilrøver seg makt til å snakke på dine vegne, så still i valget.