Nuddelpolitikk

Det er boligkrise for landets studenter. Og krisen blir større for hvert år som går: I forrige uke ble det kjent at nye studenter ved Universitetet i Nordland må ta til takke med sovesalplasser i gamle klasserom. Enkelte av dem vurderer å si fra seg studieplassen på grunn av mangel på sted å bo. Over hele landet står nå totalt 14 000 studenter i boligkø.

I tillegg til vanskene med å finne bolig, får studentene dårligere økonomi for hvert år som går. Siden 2005 har studiestøtten økt med kun 12 prosent, mens lønnsutviklingen har økt med 26 prosent. Samtidig har studentenes utgifter til bolig økt med 15 prosent.

Heltidsstudenten virker som en fjern drøm. Og alle har uansett godt av å jobbe litt ved siden av. Men det er heller ikke ønskelig at alle blir halvtidsstudenter. Smertegrensen nærmer seg, men lite er gjort. Løftet om å kjempe for 11 måneders studielån – som samtlige av de tre rødgrønne partiene har programfestet – er ikke blitt fulgt opp.

«Folk synes det er romantisk at vi må leve på nudler og vann, bare fordi vi er studenter». Ordene stammer fra lederen av Norsk studentorganisasjon (NSO) Ola Rydje, som er lei romantiseringen av studentenes økonomiske kår. Nuddelromantiseringen han snakker om, fungerer utmerket som en hvilepute for politikerne. Det er helt greit at studentene går for lut og kaldt vann, for det hører liksom med til studenttilværelsen å spinke og spare.

Regjeringens forsømmelser stopper ikke ved boligkrise og en forverret studentøkonomi. Det er også mangel på studieplasser. 45 prosent av norske leger utdannes nå i utlandet. Problemet er at de ikke har noe valg. Regjeringen har ikke opprettet nok studieplasser til at Norge kan dekke etterspørselen selv. I stedet blir ansvaret skjøvet over på utlandet, og studentene må reise ut, enten de vil det eller ikke.

Det er gunstig for regjeringen, som ifølge studentorganisasjonen ANSA sparer 1,7 millioner på å utdanne én lege i utlandet. Men ordningen er elendig for studentene, som ender opp med mer i lån enn hvis de hadde hatt muligheten til å studere i Norge. Mens semesteravgiften ved Universitetet i Oslo er på 550 kroner, må en norsk legestudent i Tsjekkia punge ut med 37 500 kroner per semester.

– Det har over tid vært en villet politikk å legge til rette for at folk kan studere i utlandet, sa statssekretær Robin Martin Kåss til Universitas i forrige uke da han kommenterte medisinstudentenes situasjon.

Det spørs om Kåss selv skjønner hvor treffende han formulerte seg. Han har selvfølgelig helt rett: Regjeringen har lagt ned en solid innsats for å gjøre det attraktivt å studere i utlandet. Ikke er det nok boliger i Norge, og for medisinstudentene er det heller ikke nok studieplasser.

Kåss klarer ikke å vedkjenne seg at situasjonen er problematisk for medisinstudentene. For det første vitner arrogansen om at landets studenter vil være tjent med at statssekretæren forlater regjeringslokalene etter valget. For det andre illustrerer arrogansen hvorfor studentene gang på gang blir nedprioritert.

Studenter er nemlig ikke noe politikere har for vane å prioritere. Politikere prioriterer høyere utdanning. Det snakkes sjeldent om oss studenter. Politikere flest synes å se på studentene som et middel for å nå målet om en høyt utdannet befolkning. Så når Norge allikevel får dekket behovet for leger – og til tross for at boligkrisen vokser og studenter får dårligere råd – ja, da er regjeringen fornøyd, selv om studentene får det vanskeligere for hvert år som går.