Nytt år, vedvarende behov

Når svovellukten har lagt seg i gatene, rakettavfall er rasket sammen og festlokaler vasket ut, kan et nytt år begynne. Men spørsmålet blir om raketter og champagne er passende ingredienser når et nytt år for forskning og høyere utdanning skal ringes inn.

I sin nyttårstale 1. nyttårsdag, presenterte Stoltenberg en ny storsatsning i skolen. PISA-undersøkelsen hadde talt. Tilstanden i den norske skolen er horribel. Sist det ble proklamert storsatsning i Kunnskapsdepartementet (KD), var det barnehagene som sto i fokus. Det førte til at forsknings- og utdanningsnorge fortsatt kjenner smerten fra Djupedals tunnelsyn.

Begrepet «skole» må ikke få ringe like skjærende i ørene på studenter og vitenskapelig ansatte, som «barnehage» har gjort de siste årene. De ulike utdanningsnivåene er gjensidig avhengige av hverandre. Det vil være trist om fornøyde skoleelever skal møte falleferdige bygg, utdatert vitenskapelig utstyr og et vitenskapelig personell som knapt har tid til undervisning, slik tilfellet ofte er i dag.

Nå blir det regjeringens og KDs utfordring å la være å gjøre «storsatsing» på ett område synonymt med «hvileskjær» på et annet.

«Kunnskapsnasjonen» Norge må ta inn over seg de begredelige prestasjonene norske utdanningsinstitusjoner gjør på internasjonale rangeringslister. Regjeringen må generelt ta inn over seg at forskningsnorge havner i bakerste rekke i det aller meste. Nylig søkte 90 unge forskere fra Norge om et stipend fra Det europeiske forskningsrådet (ERC), men kun én søker var god nok. Dette er dagens skoleelevers fremtidige professorer, og Norge havner lenger ned på lista enn både Kypros og Bulgaria.

Det bør være et vel så stort varsku for forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland som Pisa-undersøkelsen er for kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell. Resultatene står i grell kontrast til ideen om Norge som «kunnskapsnasjon». Sett i lys av at bevilgningene til forskning og høyere utdanning på samme tid snevres inn og at Norges største utdanningsinstitusjon, Universitetet i Oslo (UiO), må kutte 205 millioner i årets budsjett, har vi i Norge fått en situasjon av sjeldent pinlig karakter.

I fjor gikk UiOs sparekniv blant annet løs på studentenes rettigheter, og ved flere anledninger kunne vi lese om et universitet i fysisk oppløsning: vegger faller fra hverandre og et uhelbredelig rørsystem fører til konstante vannlekkasjer. Aasland sa hun ville benytte de første to månedene til å lytte til forsknings- og utdanningsmiljøene. Da blir Aaslands første og viktigste oppgave i 2008 å ta inn over seg de rådene hun har fått på sin lytterunde.

Opprettelsen av den nye ministerposten for forskning og høyere utdanning i oktober i fjor er et viktig signal om vilje til kombinert satsning. Spørsmålet er om den politiske viljen er like stor som den byråkratiske. Det som er sikkert er at regjeringen bør passe seg for at landets studenter og vitenskapelig ansatte ikke snart skal kjenne lukten av svovel fra talerstolen etter at ministeriet for forskning og høyere utdanning har talt – ikke fra raketter denne gangen.