Om reformrotter, mennesker og tall

Reformen kommer til å bli fin den – men ikke før om en fem års tid. Det spår nyvalgt studentparlamentsleder Ingrid Stranger-Thorsen. For først venter år med kaotiske tilstander, og de begynner nå. En ringerunde til informasjonsansatte ved Universitetet avslører at ingen har klare svar på selv et spørsmål som «er reformen i gang?».

Til opplysning: Det er fra høsten av at reformen virkelig er i gang. Da skyter prosessen fart, mot bedre undervisning, mer intensive studier, færre studenter. Ja, færre studenter. For dette er vår egen Robinson-ekspedisjon, vi er for mange, og noen må ut. Men vi skal ikke stemmes ut, vi skal rasjonaliseres bort. Og rasjonalisering, det er det man får når man begynner å behandle mennesker som tall.

For hva skjer når fagene legger om rutinene sine for å tilpasse seg reformen? Det blir så vanskelig å få oversikt over detaljene, at noen av dem som skal gi studentene informasjon, ikke lenger tar oppgaven sin alvorlig. De blir følelsesløse kontorrotter, de slutter å bry seg om enkeltstudentene, menneskene, i systemet de tjener. Sluttresultatet for prosessene blir det eneste viktige. I fjor høst fortalte Universitas blant annet disse historiene:

Gale opplysninger fra HF studentinformasjon om seminarundervisning på historie førte til at studenter måtte utsette studiene et helt semester. I Universitas-intervjuet innrømmet avdelingslederen at de hadde feilinformert, men benyttet sjansen til å komme med denne påminnelsen: Studenter har selv ansvar for å skaffe seg informasjon.

Enda verre gikk det for studenter på litteraturvitenskap. Søkerhåndbokas gale informasjon om oppstart av grunnfaget førte til at studenter måtte utsette studiene i to semestre. Og rådet til studentene fra HF studentinfo:

Finn på noe annet et år.

Studieadministrasjonen ved Universitetet er ikke bedre; til dem som i de nye gradene ikke får uttelling for vekttallene sine, lyder rådet: Vent et år med studiene. La oss lage ferdig reformen vår først.

Det er noen her som mener at vi studenter er tall, og ikke verdifulle individer. Hva med DEG, du informasjonsmenneske her ved Universitetet? Du som skrev i jobbsøknaden din at du liker å jobbe med mennesker, at du er god til å kommunisere. Det er nå du kan vise hva du er god for og hvem du er: En maskindel i byråkratiet? Et instrument for politikerne? Et våpen til utslettelsen av de overflødige studenter? En rotte som skylder på systemet? Eller et menneske som tar din del av ansvaret for oss studenter når det raser som verst?

Studenter og ansatte ved Universitetet har en ting felles. Det er vi som er Universitetet. Reformen er til for oss, ikke omvendt.