Oslo-prosessen
Det innfløkte UiO-byråkratiet har store konsekvenser for studenten. Franz Kafka hadde et poeng.
De siste ukene har det rullet en Kafka-inspirert novelle i Universitas. Den handler om Vegard K.s møte med en byråkratisk figur – Arild U. I originalen, Franz Kafkas Prosessen, er det en annen K. – Josef K., som får vite at han er dømt for en forbrytelse han ikke kjenner til, og som han heller ikke klarer å finne ut av. Byråkratiet er dermed K.s sanne fiende, da koplingen mellom byråkratiske prosesser og sannhet er forsvunnet. Sannheten er irrelevant – papirveldet bestemmer K.s skjebne.
En annen kopling viser seg imidlertid å være høyst reell; den mellom Kafkas Josef K. og UiO-studenten. Universitetet i Oslo (UiO), med over 30.000 studenter og 4600 ansatte, krever et velsmurt byråkrati for å sikre rettferdighet studenter imellom. Men baksiden heter fremmedgjøring.
Case 1: En tidligere UiO-student, la oss kalle ham J., ønsker å få en bachelor-grad i samfunnsøkonomi, men får nei fra UiO. Grunn: Han får ikke godkjent et Matnat – metodefag i graden. Løsning: Høre med Universitetet i Bergen. De godtar J.s faglige sammensetning og gir ham tilbud om plass på bachelorprogrammet. J. blir bergenser.
Case 2: Student ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim, la oss kalle ham R., ønsker å forsette sosiologistudiene i Oslo, noe som viser seg å være vanskelig. Hans NTNU-poeng er mindre verdt enn UiO-poeng, derfor blir han utkonkurrert av den umobile Oslo-studenten. Mobilitet er forøvrig et vedtatt mål ved kvalitetsreformen, men tydeligvis ikke ved UiO.
Hver endring i studieplanen må kjempes for, og pennen er studentens eneste håp.
J. og R. tilhører de uheldige som fikk kvalitetsreformen i fleisen midt i studieforløpet. Med en fot i det gamle opplegget kan ikke disse studentene regne med at ting går av seg selv. Hver endring i studieplanen må kjempes for, og pennen er studentens eneste håp. Universitetsspråket heter nemlig «send-søknad»; søknad om innpassing av fag, søknad om fritak fra regel... Til og med karakterutskrifter *må* bestilles via et nettskjema og hentes i posten etter noen dager – å få dem på dagen er umulig.
Kjære universitetsledelse. Litt menneskelighet er ikke så dumt. UiO bruker årlig 4,5 millioner kroner for å tiltrekke seg nye studenter. Hvorfor da ikke bruke litt energi på å hindre nåværende studenter å dra fra byen, eller få «fremmede» studenter fra andre utdanningssteder til å føle seg velkommen?
I Prosessen ender det dårlig for Josef K. Etter forfølgelse og overgrip velger han å gi opp – han overgir seg til byråkratiet og mottar sin straff. I Universitas` versjon derimot, velger Vegard K. å stå opp mot urettferdigheten: Han takker nei til Arild U.s tilbud.
Student! Stå opp mot urettferdigheten, men tenk deg grundig om først; Universitetsbyråkratene har nok en egen kategori for «vanskelige studenter».