Plass til å mene

Store omveltninger i samfunnet har tradisjonelt startet på universitetsplasser verden over. Sinte, intellektuelle studenter og akademikere har stått på barrikadene og skapt endringer langt utover Universitetets grenser. Lørdag var studentene i Oslo samlet på Universitetsplassen for å for å vise at nettopp vår stemme er viktig i kampen mot krig i Irak.

Til tross for at

## Rektor Arild Underdal konsekvent nekter å ta stilling i aktuelle samfunnsdebatter, og blir støttet av sine ansatte som frykter et autoritært universitet med provoserende holdninger.

## Norsk studentunion (NSU) og Studentparlamentet heller ikke vil forholde seg til spørsmålet om krig fordi det kan hende at noen studenter har andre synspunkter.

## Styret, Universitetets øverste organ, ikke engang har diskutert om de skal ta stilling til å ta stilling.

Det er en uheldig tilfeldighet at Universitetet og studentorganisasjonene er passive mens studentengasjementet er større enn på veldig lenge. Fredsinitiativet Blindern ble nektet å holde åpen mikrofon på Uglebo fordi studentpubene ikke vil arrangere «politiske» fester. Forrige semester fikk ikke AUF dele ut løpesedler på Frederikkeplassen mot Israels okkupasjon av palestinske flyktningeleire, fordi dette kunne virke provoserende. Plastposer med bind og vond gratistyggis derimot er helt ok.

Studenter er selvstendige, smarte individer som ikke trenger å beskyttes mot provoserende argumenter. Vi er her for å bli samfunnsborgere og medmennesker. En viktig del av det å være student og motivet for å ta utdanning er å kunne forstå og legge tyngde bak ulike argumenter, og slik resonnere seg frem til konklusjoner. Det være seg spørsmål som gjelder copyright på cd-plater, genmanipulering eller konflikten i Irak. Det er gode argumenter for at Universitetet ikke skal uttale seg i de fleste saker, men noen ganger burde de gjøre det, nettopp fordi de er et universitet. Det gjelder også for studentenes egne talerør, NSU og Studentparlamentet. Når ustabile presidenter truer hverandre med masseødeleggelsesvåpen driter vi i om «dagens» koster oss tre kroner mer eller mindre. Det er ikke det at vi ikke bryr oss om lesesalsplasser og reformer, men vi ser også verden fra et videre perspektiv. Derfor vil vi ha en plass til å mene det på og ryggdekning fra de som er valgt til å tale vår sak.

Sigurd Kihl, journalist i Universitas