Polsk riksdag

I Universitets- og høyskolelovens paragraf 4.1 står det: «Studentene ved universiteter og høyskoler kan opprette et studentorgan for å ivareta studentenes interesser og fremme studentenes synspunkter overfor institusjonens styre». Ved Universitetet i Oslo har denne oppgaven tilfalt Studentparlamentet. For tiden stiller de til valg, og går alt som det skal vil én av ti studenter avgi sin stemme, mens ni av ti gir totalt faen.

Hva skyldes så denne apatien? Kan det ha noe med at parlamentet i stadig større grad gir uttrykk for å være en forsamling ikke bare uten klart mandat, men også uten følelse av enhet og egen eksistensberettigelse? Skal vi tro de «folkevalgte» selv er det ikke alltid like lett å ha troen på, og heller ikke respekt for, egen institusjon, da man bruker mesteparten av tiden på å diskutere kommajusteringer i endeløse dokumenter, som i beste fall ender opp som fotnoter i en støvete rektorskuff.

Den nå avviklede medisinerfraksjonen Morbus Medicus beskrev i forrige ukes Universitas Studentparlamentet som en gruppe «blødende gallere»; som en «prateklubb for broilere in spe», med en «pervers diskrepans» mellom valgkampløfter og handling. Dette er imidlertid ikke noe nytt, Morbus har hele tiden ønsket å frigi Det medisinske fakultet fra det «letargiske» Studentparlamentet. Men ordlek og tvilsomme hensikter til tross; kronikken var et betimelig innlegg rundt et spørsmål vi har stilt lenge: Hva feiler egentlig studentpolitikken?

Skal vi tolke leder for Moderat gruppe, Lene Camilla Westgaard, ligger noe av forklaringen i at parlamentet i 2006 kun fikk gjennomslag for én av sine egenfremmede saker overfor universitetsstyret. Resten av sakene studentpolitikerne foreslo var saker de enten jobbet med eller «satt fokus på». Med andre ord kokte de bort. Westgaard har også tidligere uttrykt sin harme over at parlamentet bruker mye tid på å diskutere EU-politikk, når de heller burde holde seg nærmere egen innflytelsessfære. Mulig det.

Men ser vi bort fra barokke medisinstudenter og desillusjonerte fraksjonsledere, så er Studentparlamentet viktig, nettopp fordi det fortsatt er studentenes beste måte å øve innflytelse over egen studiehverdag. Ser vi på historien kan vi dessuten se hvordan parlamentet, gjentatte ganger, har utgjort en forskjell: Studentrabatt på Oslo Sporveier, frivillig bostedsregistrering, finansiering av Bjølsen studentby og heving av stipendandelen til 40 prosent, for å nevne noe. Kvalitetsreformen er også blitt kalt en «studentreform», nettopp fordi parlamentet rev til seg styringen da den ble formet, både nasjonalt og ved gjennomføringen her ved universitetet.

Fjorårets parlament skal ha honnør for å ha bidratt til å sikre økt bevilgning til SiO-barnehagene, i tillegg til at det har ryddet opp i både manglende SiO-vaskemaskiner i studenthyblene, og ordnet varme SiO-middager i eksamensperioden.

Men da alle disse målsetningene ble nådd, bygget det imidlertid på en vilje til å prioritere å bruke makt samt egen påvirkningskraft. I dag virker det derimot som man helst vil krangle om man overhode er i stand til å øve en slik innflytelse.