PR-paradokset

Fredag 20. september meldte Uniforum at Universitetet i Oslo (UiO) føyer seg til listen over offentlige virksomheter som kjøper kommunikasjonshjelp. Universitetet har inngått en rammeavtale på én million kroner med PR-firmaet Gambit Hill + Knowlton.

Når UiO uttaler at Ottersen skal bistås med mediehåndtering, markedsføring, studiekampanjer, taleskriving og omdømmebygging, slenger universitetet seg samtidig på rotteracet i offentlig sektor. Forestillingen om at alle trenger eksterne PR-rådgivere er en selvoppfyllende profeti, som leder tanken til en fotballkamp hvor alle reiser seg for å se bedre. Til slutt må alle stå.

Marina Tofting, kommunikasjonsdirektør ved UiO, uttaler at til Uniforum at avtalen er «en vanlig rammeavtale, på lik linje med rammeavtale for blomster. Vi skulle hatt den på plass for lenge siden». Tofting er selv utdannet journalist, og har 20 års bakgrunn fra NRK. Hun burde vite at det er en kvalitativ forskjell på tulipaner og taleskriving. Det er slett ikke en naturlov som tilsier at PR-arbeidet for Norges største frie akademiske institusjon skal delegeres til Gambit.

Turbulensen i forbindelse med opptaket av Anders Behring Breivik som enkeltemnestudent på Universitetet har kanskje bidratt til beslutningen om å hyre PR-byrået. «Krisekommunikasjon» er et nøkkelord når det kommer til Gambits kompetanseområde. Vi kan forvente å høre mer av formuleringer som: «Det som er viktig for oss å understreke …» etterfulgt av svada og innholdsløse bortforklaringer.

Det er ikke tilfeldig at UiOs nye PR-partner har ansatte som spenner over hele det politiske spekteret, fra tidligere Frp-politiker Lars Erik Grønntun, til tidligere SV-statssekretær Roger Sandum. Det handler om å maksimere sin innflytelse, fordi det er det kundene betaler for. Og rådene svir i lommeboka: Tall Dagens Næringsliv har innhentet fra Gambit, viser at Grønntun tar opptil 5200 kroner timen for sine tjenester.

Tidligere i år kom Henrik Langelands roman Fyrsten ut. Boka er en nøkkelroman fra PR-bransjens irrganger. Hovedpersonen Christian von der Hall går over lik, og skyr ingen midler for å hale i land Høyres valgseier. En av Halls triumfer er når Nina Owing ordrett leser opp en pressemelding han har skrevet på Dagsrevyen.

Skal vi tro kommunikasjonsrådgiverne i og utenfor partiene er boka en treffende beskrivelse av renkespillet i PR-bransjen.

En NRK-dokumentar før valget satte søkelyset på det samme temaet: Den fattige Terra-kommunen Vik hadde i årevis kjempet for å få en tunnel inn på Nasjonal transportplan. Forgjeves, helt til PR-fyrsten Hans Geelmuyden dukket opp og ordnet biffen. Ordføreren i den gjeldstyngede kommunen mente den halve millionen var vel anvendte penger.

Både fakta og fiksjon har satt søkelyset på hva som skjer bak PR-bransjens lukkede dører. Én ting er sikkert: Penger lar seg i høyere grad enn tidligere omsette til påvirkning på politikerne og opinionen.

PR-byråene rekrutterer også de unge og lovende nyutdannede. Det skjer en massiv hjerneflukt av landets flittigste, smarteste og mest veltalende studenter til denne kvartærnæringen som bare lever av andres arbeid og tjenester. PR-bransjen legger seg som en hinne utenpå de andre næringene og eksisterer ene og alene for å pakke inn budskapet.

PR-trenden i offentlig sektor og arbeidsmarkedet kan synes logisk, fordi byråene er så uhyre dyktige på å legitimere seg selv. Vi slutter å problematisere hvorvidt penger brukt på PR-rådgivning er vettug bruk av penger, og ikke minst hva det gjør med samfunnet vårt. Det er paradoksalt at UiOs PR-kjøp er en del av en trend som undergraver den ordinære demokratiske beslutningskanalen, tåkelegger budskapene og bidrar til hjerneflukt til PR-bransjen. Gode råd er dyre når UiO i tillegg til 5200 kroner i timen må gå på akkord med grunnleggende prinsipper.