Protest for døve ører

Kunne du tenke deg å ta en doktorgrad i IKT-støttet læring eller i arkiv- og dokumentbehandling? Snart kan du kanskje gjøre det. Hvor, spør du? På Universitetet i Oslo sentrum (UiOs) så klart.

Om nevnte doktorgradsprogrammer vil bli tilbudt er slett ikke sikkert, men i nær fremtid blir Oslo en by med to universiteter. Studentene vil da få valget mellom Universitetet i Oslo, og Universitetet i Oslo sentrum, eller hva nå barnet ender opp med å hete.

«Når vi har oppfylt alle krav, vil vi sende inn en søknad, og jeg mener at vi ligger veldig godt an,» sa HiO-rektor Sissel Østberg til Universitas 30. mars i år.

Hun uttaler skråsikkert at den sammenslåtte Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) vil være et universitet i 2014 eller 2015. Etter sammenslåingen av Høgskolen i Oslo og Høgskolen i Akershus er det i realiteten bare politisk motvilje, hvilket er urealistisk, som kan hindre HiOAs universitetsplaner.

Norsk studentorganisasjon (NSO) representerer rundt 200 000 studenter, derunder HiO-studentene, og tok på sitt landsmøte et tydelig standpunkt i saken. NSO ønsker ikke flere universiteter, men det bryr ikke Østberg seg noe om. Hun støtter seg til at NSO er på kollisjonskurs med regjeringens politikk, og internasjonal utvikling i sektoren.

Østbergs «dere vet ikke deres eget beste»-holdning til NSO, og gjennom det sine egne studenter, avslører en svært arrogant ledelsesstrategi. Det er greit at barnehageansatte ber to-åringer spise brokkoli selv om de ikke vil, men det er en helt annen sak når en rektor går inn for å gjøre høyskolestudentene til universitetsstudenter uavhengig av hva studentene selv ønsker.

Østbergs holdning til universitetsstatus gir dessuten et uheldig inntrykk av høyskoleutdanningen generelt. Når Østberg mener det er nødvendig med universitetsstatus deevaluerer hun sine egne studenters og skolens status. Fra Østbergs holdning er det naturlig å trekke konklusjonen: Det å være en høyskole er ikke bra nok.Med andre ord, det er ikke bra nok å være en høyskolestudent.

For rent bortsett fra det formelle er det flere ting som ser ut til å mangle før HiOA kan søke om universitetsstatus.

Sist vår pågikk en opphetet debatt i Aftenposten om HiOs omfattende byråkrati og institusjonens akademiske frihet. To av HiOs mest profilerte ansatte, førsteamanuensis Pål Veiden og professor Rune Slagstad, ble begge utsatt for intern refs som følge av kronikker de skrev i Aftenposten.

Veiden uttalte i etterkant at han var usikker på om han kunne snakke fritt, og Slagstad skrev om universitetsplanene at det er «grunn til å tvile på det fornuftige i en slik ambisjon for en institusjon med en så svakt utviklet forståelse for den akademiske kultur – og gitt ledelsens nærmest totale læringsresistens.»

Denne interne kritikken fra tunge høyskoleaktører, i tillegg til at Østbergs ignorerer NSOs vedtak, vitner om maktarroganse og manglende akademisk kultur og åpenhet hos HiO-ledelsen.

Det samme kan sies om håndteringen av fusjonsprosessen av HiO og HiAk, der HiO-ledelsen ble beskyldt for å overkjøre egne ansatte. Professor ved HiO Anders Breidlid uttalte i den forbindelse at det var en «styringskrise ved HiO».

Både i mediene og internt har Østberg opptrådt på klønete og arrogant vis, ikke verdig en akademisk institusjon, det være seg høyskole eller universitet.

Studentene trenger ikke en Nostradamus med tunnelsyn og dotter i ørene. De trenger en rektor som tar dem på alvor.

Forhåpentligvis er Kari Toverud Jensen klar over dette når hun tiltrer som HiOAs første rektor den 1. august.