Reform for hvem?

Få studenter og universitetsansatte skjønner poenget med kvalitetsreformen. Kanskje ikke så rart dersom den er laget for å tekkes næringslivets interesser? Kvalitetsreformen. Trond Giskes våte utdanningsdrøm. Mange universitetsansattes verste mareritt. Den reformen de fleste studenter vet forsvinnende lite om. Det er skrevet og ment mye om kvalitetsreformen. Men hvorfor skal vi på død og liv reformeres? Hva er bakgrunnen for at Utdanningsdepartementet nå snur opp ned på noe mange trodde var en fastsementert samfunnsinstitusjon på linje med kongehuset? Nøkkelen til svaret ligger i finansieringsplanene for reformen.I Stortingsmelding 27 kan man lese følgende: «Regjeringen ønsker et utdanningssystem som er preget av kvalitet i bred forstand. Finansieringsmodellen må belønne universiteter og høyskoler som er preget av kvalitet og institusjoner som får studenten til å lykkes.» I denne uttalelsen ligger det ikke et ønske om å belønne de universitetene der studenter og ansatte trives. Der man får utforsket og utviklet sine evner og interesser, og hvor studenter kommer styrket ut av studieperioden, godt rustet til å møte arbeidslivets utfordringer. Nei, her ligger det kun et ønske om å belønne økt produksjon av studiepoeng. Målet for reformen er at hver student skal produsere 60 studiepoeng per studieår. Dette tilsvarer cirka 20 vekttall. Det må nevnes at snittet for dagens studenter ligger rundt 11,4 vekttall per år, og om dette er for lavt kan nok diskuteres. Men i stedet for å ta tak i utdanningens innhold, mener kvalitetsreformens bakmenn at det beste tiltaket er å legge den økonomiske kniven på strupen til fakulteter og studenter. Hvis en student stryker på eksamen, vil han eller hun automatisk få en lavere andel av lånet som stipend, videre vil fakultetet som den enkelte student studerte ved få mindre bevilgninger neste studieår. For å presisere: Vi snakker om resultatbasert finansiering på alle nivåer. Men hva ønsker Bondevik-regjeringen å oppnå? Å bruke mindre penger på det som ikke er lønnsomt innenfor dagens utdanningssystem? Mest sannsynlig. Men tall fra OECD viser at selv om Norge er et av de landene som bruker mest penger på høyere utdanning, er « driften» fortsatt lønnsom. Det føres mer penger tilbake til staten som et resultat av høyere utdanning enn det går ut. Hvem er det da som har interesse av kvalitetsreformens finansieringssystem slik det fremstår i dag? Næringslivet, i første rekke representert av NHO. Jeg siterer igjen: «Flere brukerinteresser, som arbeidslivsorganisasjoner og sentrale myndigheter, legger vekt på at en dimensjonering i sterkere grad må rettes inn mot arbeidslivets behov.» På norsk betyr dette at studentenes brukere, næringslivet, har et økende behov for arbeidstakere med høyere utdanning, og de har alt å tjene på at fakultetene presses for å få oss raskest mulig ut i jobb. I jaget etter flest mulige studiepoeng på kortest mulig tid har alle hensyn til kvalitetssikring og menneskelighet forsvunnet til fordel for idealtanken om at litt fri konkurranse er løsning på det meste. Med trusselen om kutt i økonomien hengende over oss tvinges vi nå inn i en reform der resultater er det eneste som gjelder, der vi produserer og ikke lærer, og der vi kan glemme alt håp om medfølelse dersom vi ikke klarer å henge med i svingene. I sin iver etter å tekkes næringslivet som universitetets «kundegruppe» har departementet adoptert en finansieringsmodell som tidligere kun har blitt brukt innenfor, ja nettopp, næringslivet. Det er bare ett problem: Studentene er ikke arbeidstakere og universitetet er ingen bedrift. Vi får håpe departementet husker det neste gang.