Rentekongen regjerer

(Bankplassen, torsdag 22.02) Veggene glinser som av stål og kobber. Høyt under taket, langt frem. Rekker av grånende, månende bakhoder over mørke dressjakker. Langt fremme står sentralbanksjef Svein Gjedrem. En gang i året samler han landets pengemektige og holder sin årstale. Den kalles årets viktigste tale, den nevner verken studenter eller forskere med ett ord. Dét gir oss desto større grunn til å lytte.

Sentralbanken har ansvaret for å styre renten slik at prisstigningen ikke blir for høy. Om Svein Gjedrem mener det brukes for mye penger, straffer han med høyere rente. Det liker verken velgere eller politikere, og dermed bestemmer han også størrelsen på politikernes pengesekk.

Når utdanningsministeren legger frem sine budsjetter, må hun forklare og forsvare seg mot skuffede rektorer og studentledere. Sentralbanksjefen er ikke på valg, han trenger ikke være grei å svare. Når han holder årstale, får ingen stille spørsmål. Det er tøft å tie, og cirka 20 minutter ut i årets tale tar kremtingen til: Haarrrk! Uhmrk. Tttjhhho, sier finansfyrstene. En økonomisk redaktør lener seg forover i et langvarig hosteanfall h-h-h-oh-oh-oh st! st! st! – Hrk, sier benken bak. Betyr host bifall og hark kritikk?

Etterpå kan snøfterne protestere i tv-kameraene, men da er sentralbanksjefen oftest taus. Gjedrem og resten av hovedstyret i Norges Bank styrer renta uforstyrret. Pressesekretæren hans nøyer seg oftest med å sende et utdrag fra årstalen til journalistene som bringer spørsmålene videre.

Men hva sa Gjedrem i årets årstale? Han sa ikke det «alle» sier: «Det er forskningen vi skal leve av i fremtiden.» Ordet «forskning» forekom ikke i talen. Gjedrem snakket i stedet om at oljefondets aksjeinvesteringer skal betale fremtidens pensjoner.

«Det høye utdanningsnivået er et konkurransefortrinn», sier de som vil ha penger til slikt. Gjedrem påpekte at vi bruker mye penger på utdanning sammenlignet med andre land.

Om han skulle mene at mer forskning er bra fordi den kan gjøre næringslivet mer produktivt så det har råd til å betale høyere lønninger, sa han det ikke. Penger til forskning og utdanning er for Gjedrem som alle andre offentlige utgifter, og høyere utgifter betyr fortsatt høy rente. Det betyr at forskere og studenter må kjempe om budsjettkronene med mugne skolebygninger, toppskatteofre og stadig flere arbeidsledige.

Kvalitetsreform, gjenreising av heltidsstudenten og forskningsløft koster penger. Når budsjettene kommer, kan Norsk studentunion og universitetene rase i pressen: Clemet svikter! Stortinget svikter! Og politikerne vil svare: Skulle så gjerne gitt mer, men da vil sentralbanken sette opp renta, og det vil vi jo ikke. Sjakkmatt!