Ressurssløsing og kjønnskamp

Forrige ukes lederartikkel i Universitas hadde overskriften «Menn taper». Ironisk nok var hovedsaken noen uker før «Kvinner faller utenfor». Det er ikke noe poeng i å konkurrere om å tape mest, og begge konklusjonene om situasjonen i akademia er uansett riktige, på hver sin måte.

Kvinner har vært i flertall på Universitetet i Oslo (UiO) i 24 år, men det avspeiles ikke oppover i systemet. I 2007 ble bare 45 prosent av doktorgradene avlagt av kvinner, og blant ansatte professorer er kvinneandelen fremdeles bare 19,2 prosent. Kun 12 prosent kvinnelige forskere kan dessuten si seg helt enige i at kvinner i praksis har «like muligheter til å gjøre en forskerkarriere som menn». De er mindre med i prosesser som er essensielle for en akademisk karriere, som internasjonalt forskningssamarbeid og fagfellevurdering. Om kvinnene invaderer utdanningsinstitusjonene skjer det langsomt, med usedvanlig svakt artilleri, og bastionene er langt fra inntatt.

Samtidig peker utviklingen i én retning. Andelen kvinner i akademia blir stadig større. I dagens situasjon, der en bachelor betyr lite, er det ikke gitt at kvinnen som hopper av master i historie er bedre stilt enn mannen som begynte på bygg og mekk. Statistisk sentralbyrå mener imidlertid at høyere utdanning vil bli langt viktigere i fremtiden. Når kvinneandelen på det utdanningsvitenskapelige fakultet er så høy som 80 prosent, er det alvorlig. Fordi det er så mange kvinnelige lærere, kan skoleelever kan få inntrykk av at utdanning er en «jentegreie». Slik blir menn samfunnstapere.

Norge har i dag et av de mest kjønnssegregerte arbeidsmarkedene i Europa. Det avspeiles i akademia. Kvinner velger gjerne lærerutdanning eller utdanning innenfor helse- og sosialfag, mens menn gjerne velger tekniske og naturvitenskapelige fag. Det straffer seg lønnsmessig for kvinner, fordi fagene de velger verdstettes lønnsmessig lavere. Forskjellen på menns og kvinners lønn er større blant høyt utdannede enn i resten av samfunnet. En kvinne med opp til fire års høyere utdanning vil i gjennomsnitt tjene 80,9 prosent av lønnen til en like høyt utdannet mann, mens kvinner med bare videregående utdanning gjennomsnittlig tjener 86,6 prosent av menn. Som likestillingstiltak lønner utdanning seg altså ikke.

Tap er imidlertid ikke bare lønnsmessige. En undersøkelse utført av Arbeidsforskningsinstituttet viser at trivselen er størst på arbeidsplasser med god kjønnsbalanse. Både på arbeidsplasser dominert av kvinner og menn ønsker to tredjedeler uavhengig av kjønn mer kjønnsbalanse, og oppgir mer konflikter og mer diskriminering enn på kjønnsbalanserte arbeidsplasser.

Satsningen på likestilling på Universitetet har ikke vært bra nok, og det er en utfordring til rektorkandidatene. Rekrutteringstiltak spesielt rettet mot menn og kvinner, tilleggspoeng ved opptak av studier og kjønnsøremerking av faste vitenskapelige stillinger er ikke uproblematiske tiltak. Men vi kan ikke la utviklingen fortsette å gå sin skjeve gang. Da er det samfunnet og utdanningsinstitusjonene som taper gode arbeidsmiljøer, de beste hodene, verdifulle perspektiver og kompetanse.