Rød-blå vår?

I forrige uke inngikk Rød Front, De radikale og Blindern SV et historisk listesamarbeid. Bakgrunnen for samarbeidet er at man ønsker en felles front mot omorganiseringen av Universitetet. Med aktivt mobiliseringsarbeid og en offensiv valgkamp er en rød maktfaktor i Studentparlamentet ingen umulighet. Mye avhenger av hva det røde alternativet velger å gjøre til sin viktigste prioritering under valgkampen.

De radikales leder, Benjamin Endré Larsen, sa i forrige uke til Universitas at det røde alternativet vil «legge til grunn en forståelse av det som ligger bak omstillingen [av universitetet], og slik skape en vesensforskjell fra de andre alternativene». Nøyaktig hva som ligger i en slik formulering er ikke så godt å si, men den kan tyde på at Larsen ønsker å gi valgkampen en solid ideologisk forankring. En slik ideologisering av valgkampen burde studentene i tilfelle ønske velkommen med åpne armer. Det røde listesamarbeidet bør tilstrebe å løfte valgkampen opp på et prinsipielt nivå slik at det blir tydelig hvorfor de representerer et reelt alternativ til tingenes tilstand. En debatt om forholdet mellom universitetet, samfunnet og studentene burde prioriteres framfor enkeltsaker, selv om slike selvfølgelig ikke helt kan ignoreres. Et for sterkt fokus på enkeltsaker visker ut forskjellene mellom alternativene og reduserer valgkampen til et spørsmål om hvordan pengepotten skal fordeles. Politikk blir raskt butikk, og ideologi blir enda raskere markedsføring. I den store sammenhengen er spørsmålet «Hva slags universitet bør vi ha?» mye viktigere enn spørsmålet «Hvor mye av lånet bør gis som stipend?». Ved å stille de riktige spørsmålene kan kanskje det røde alternativet få studentmassen til å forstå hva som faktisk står på spill i disse reformtider?

Ved å danne en rød allianse, pådrar De radikale, Rød Front og Blindern SV seg ikke bare stor en politisk utfordring, men også et stort politisk ansvar. Når venstresida og de reformkritiske grupperingene nå samles under ett navn på stemmeseddelen, trekkes det et klart ideologisk skille i det studentpolitiske landskapet: radikal versus moderat/konservativ. Det vil bli det røde alternativets oppgave å sørge for å gi dette skillet mer enn bare symbolsk betydning. Under valgkampen burde det ikke være vanskelig å opprettholde og bruke dette skillet til egen fordel for det røde alternativet. Dette kan som sagt gjørs ved for eksempel å løfte valgdebatten opp på et mer prinsipielt nivå. Vanskeligere (og enda viktigere) blir det å holde på et slikt skille etter en eventuell valgseier. Med makt følger byråkrati og tidkrevende hverdagstrivialiteter som lett kan kvele de store politiske prosjektene. For at det røde alternativet skal bli mer enn et blaff må studentene merke at det har foregått et ideologisk skifte i Studentparlamentet, og helst må de merke det i studenthverdagen.