Sannhet til salgs

Kristin Kommers eier en stor gatekjøkken-kjede og vil at kjemiprofessoren skal lage en partypølse som jager alkoholen ut av kroppen.

Det ukjente er alt det kjemiprofessoren kunne oppdaget om hun fikk tid til litt grunnforskning i stedet for å dosere ostesmak i partypølsa. Selv vil jeg at hun skal lage nye labøvelser. De gamle øvelsene er så umotiverende at de truer med å skremme meg vekk fra hele faget. Hvem vinner?

En av de første oppgavene til den nye regjeringen blir å behandle forslagene fra Kommersialiseringsutvalget. Blir disse gjennomført står patenterbare produkter som partypølsa sterkere i kampen om forskerens timeplan.

Universitetenes formålsparagraf skal endres: Å skape lønnsomme patenter og salgbare produkter skal bli en del av universitetenes oppgaver slik undervisning og forskning er i dag. Forskerne skal motiveres med karrierepoeng for patenter. Og for å få universitetene til å legge bedre til rette for patentjakten, får universitetene rett til en del av inntektene fra ansattes patenter. Med et patent kan du nemlig selge eneretten til å produsere det patenterte produktert til et firma.

Både nyvalgt rektor Arild Underdal og stortingspolitikere vil at universitetsforskere skal fremskaffe flere lønnsomme patenter. Men hva skal forskere bruke mindre tid på? Meg?

– Undervisning, frykter flere av forskerne Universitas har snakket med de siste ukene. Ingen kontrollerer om forskerne lager nye undervisningsopplegg eller bare snur den gamle bunken.

Kvaliteten på forskningen er en annen ting som bekymrer dem: En forsker som vil ta patent må vente med å offentliggjøre resultatene til patentet er i boks.

– Jeg har selv en doktorgradsstudent som vil ta patent. På seminarene må han være veldig forsiktig med hva han sier. Klart han risikerer å gå glipp av gode råd og innspill fra resten av forskermiljøet, sier veileder Reidun Sirevåg.

Ønsker vi mer av dette?

Utdanningsreformen gir universitetene mer frihet til å legge ned fag og disponere penger. Med det økende kravet om kommersialisering blir det universitetenes eget ansvar å styre unna økt hemmelighold og nedprioritering av undervisning og grunnforskning.

Når nye stipendiatstillinger skal fordeles, og en håper at flere biokjemikere kan gi flere patenter og større inntekter til universitetet, er det fristende å satse der. En kan argumentere for at andre fag også vil få nyte godt av disse inntektene en gang i fremtiden. Men erfaringen fra USA viser at de fleste universitetene bruker mer penger på å utvikle patenter enn de tjener på dem. Bare noen få universiteter tjener store penger i patentlotteriet, der innsatsen er stipendiatstillinger og forskningsutstyr.

Samarbeid med næringslivet er bra, men samarbeid på næringslivets premisser har sin pris:

– Bioteknologi-revolusjonen ville aldri ha kommet om den var blitt overlatt til industrien, sier Paul Berg. Han vant Nobelprisen i kjemi i 1982 for sin forskning på DNA-molekylet som la grunnlaget for en bioteknologi-industri i milliardklassen.

Det er ikke sikkert at den nyttigste kunnskapen er den som gir de mest lønnsomme patentene. Det er kanskje best for hele samfunnet av universitetene velger forskningsprosjekt etter hva som er kunnskapsmessig mest spennende, ikke etter hva som gir de sikreste patentinntektene. I USA har universitetene hatt rett til inntekter fra de ansattes panteter siden 1982, erfaringene derfra kan være nyttige å ta med seg når Norge nå vurderer en lignende lov.

USA 2001: Undervisningsbudsjettene går ned, mens utgiftene til forskning på lønnsomme fag øker. Én av fem universitetsforskere innrømmer å ha holdt tilbake informasjon i mer enn seks måneder for å beskytte patentrettigheter. Amerikanske studenter organiserer seg for å sikre ansvarlig forskning.

Norge 2001: Norske studenter bør ta det samme ansvaret.