Se til Bergen

Nyvalgt rektor ved Universitetet i Bergen (UiB), Sigmund Grønmo, vant rektorvalget med god margin, og med over halvparten av studentstemmene. Hvorfor? Ved å love studentene innflytelse på rektoratet, samt invitere dem til en kritisk evaluering av Kvalitetsreformen. Alt dette kan selvfølgelig vise seg å være tomme løfter når sosiologiprofessoren får hverdagen i fleisen 1. august, men jeg velger å tro Grønmo. Som tidligere bergensstudent og sosiologielev av mannen, tror jeg han er ekte vare, som faktisk har vilje til å tale utdanningsminister Kristin Clemet midt i mot, med studentmassen i ryggen.

Bergensvalget gir meg derfor visse forhåpninger til vårt eget rektorvalg 26.-29. september. Det er muligens naivt å tro at noen vil gå ut med like radikale ideer som Grønmo, og invitere studentene på kaffe øverst i Administrasjonsbygningen. Ingen av UiO-kandidatene har til nå signalisert offentlig at de virkelig tar studentene på alvor, men det gjenstår selvfølgelig å se når programmene er klare i slutten av mai. På en annen side er det grunn til å håpe at selve valget og valgkampen blir som i Bergen. 13,4 prosent av UiB-studentene stemte ved rektorvalget. Isolert sett er dette labert, men likevel nesten tre ganger høyere enn forrige valg ved både Universitetet i Oslo (UiO) og UiB, som begge lå på rundt 4,6 prosent. Det er selvfølgelig ikke sikkert at den rekordhøye oppslutningen ene alene er Grønmos fortjeneste, men med et skred på 60 prosent av bergensstudentenes stemmer, har han i alle fall gjort noe rett.

Reformkritikk på studentenes premisser er stikkordet. Grønmo var klar i sin tale: Kvalitetsreformen krever en kritisk evaluering. Dette har heldigvis oslokandidatene også forstått, men fokuset er annerledes; for mens Grønmo har forstått at studentene «vet best hvor skoen trykker», er det på Blindern kun snakk om forskningsfrihet og fagkompetanse – foreløpig. For Grønmos fokus er noe høstens rektorkandidater bør ta med i regningen når de former sine program, i alle fall hvis de vil ha studentene på sin side. For bachelorstudenten som har to innleveringer og tre seminarer i uka, blir hverdagen gjennomsyret av reformen. Å invitere studenten til en evaluering av hans/hennes hverdag blir derfor en formidabel tillitserklæring. Dette bør kandidatene forstå.

Oppslutningen fra studentene er som sagt laber og teller kun 25 prosent, så det er teoretisk mulig å vinne rektorvalget uten studentene i ryggen. En rektor som ikke har studentmassen i ryggen vil imidlertid ikke sitte godt. Kandidatene vil derfor tjene på å få flest mulig av de rundt 30.000 UiO-studentene til å gjøre sin plikt – deres legitimitet og kredibilitet vil da bli styrket. Og det er ikke bare studentpolitikernes ansvar å engasjere studentmassen. Rektorkandidatene bør føle ansvaret, slik at høstens valg blir landets største universitet verdig.