Skadeskutte mediefag

For utdanning i praktiske fag – som journalistikk, grafisk design, foto- og videoproduksjon – er tiden studentene bruker på å lage produkter essensiell. Læring gjennom praktisk arbeid gir studentene kunnskap om hvordan de skal takle utfordringene de møter i en jobbhverdag.

Her kommer mediefagene på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) til kort.

Høgskolens ønske utad er at studiene skal være praktisk anlagt, men det virker ikke som om de klarer å bestemme seg for om de skal ha en teoretisk eller en praktisk tilnærming til fagene. Denne schizofrenien kommer ikke studentene til gode, og de blir stående igjen med en mellomting. Halvveis Blindern – halvveis Westerdals/Kunsthøgskolen.

På mine studier, Medier og kommunikasjon, har de tatt det ubestemmelige enda lenger: I løpet av bachelorgraden skal vi utdanne oss til å bli både kommunikasjonsrådgivere, grafisk designere, webprogrammerere, journalister, filmskapere, fotografer og entreprenører.

Vi er omtrent uten mulighet til å velge én spesialisering, noe som resulterer i at alle bare får en enkel innføring i alle emner. En lite spesifikk utdanning, som resulterer i at man blir stående igjen med en bachelorgrad hvor man kan litt om alt – uten egentlig å kunne nok om noe.

I en mediebransje som går gjennom tøffe tider er det spesialisering som er ettertraktet. Ikke 50 nyutdannede mediepoteter i året.

Studentene på mediefagene på HiOA må ha gode karakterer for å komme inn på høyskolen, noe som burde være et kvalitetsstempel både for dem og for studiene.

Jeg fikk likevel en real kalddusj da jeg dro på utveksling til Mediehøjskolen i København.

Det faglige nivået på studentene er mye høyere. Det samme er arbeidsmengden. Kan det være en sammenheng?

På Mediehøjskolen er man på skolen fra klokken 9-15, fem dager i uka, med lærere til stede hele dagen. Man har både daglige og ukentlige oppgaver. Den store arbeidsmengden og den praktiske oppgavebaserte undervisningen gjør at man blir tvunget til å jobbe hele veien.

Professorene gir deg omfattende tilbakemeldinger på hver oppgave, og man får disse tilbakemeldingene i plenum – som gjør at man ikke bare lærer av sitt eget arbeid, men også av andres.

Institusjonen har et ønske om å gjøre hver enkelt student så flink som overhodet mulig. Her skiller de seg fra HiOA, der jeg opplever at avdelingens ønske er å lede deg trygt gjennom fagene, uten noe ønske om å få ut hver enkelt students potensiale. Deres lave mål, og distansen fra studentene, gir en falsk trygghet for mediefagavdelingen. Her skyter de både seg selv og studentene i føttene.

HiOA har lenge hatt som mål å bli universitet, med de fordelene og ulempene det medfølger.

For mediefagene vil det være et stort nederlag.

Blir HiOA et universitet, vil distansen mellom studenter og professorer bli enda større. Det vil svekke studiekvaliteten og feie dagens problemer under teppet. Et sikkert steg i feil retning.

Nestleder i Unge Høyre, Fredrik Bjercke Punsvik, sa til Universitas 2. oktober at høyskoler og universiteter bør sikte mot å bli best mulig, ikke få ny tittel.

Som rektor på HiOA har Kari Toverud Jensens viktigste kamp tilsynelatende vært å gi studiestedet universitetsstatus. Hun må følge ungdomspolitikerens råd og rydde i eget hus, før ombyggingen begynner.

Det viktigste skal jo tross alt være studentene, men i statusjagets rus kan det fort bli lett å glemme.