Slukes av bolighaien

Sara Johnsen skildrer det så godt i fjorårets norske filmsuksess Upperdog: Per ankommer Oslo for å begynne sine filosofistudier. Han blir tatt imot av Axels mor i et bittelite, men dyrt krypinn i en kjeller ved Oslo City. Axels mor nikker og smiler til de skuffede kommentarene fra Pers mamma før hun kjapt får kontrakten underskrevet og stikker tilbake til sin elegante villa på Oslo vest.

Leiemarkedet i Norge er et av de mest deregulerte i Europa. Når Universitas sist uke kunne melde at ferske tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at leieprisene skyter i været uten sammenheng med lønnsvekst, er det et problem som rammer flere enn studentene. Lavtlønte, enslige, innvandrere og trygdemottakere føler det på kroppen når husleia i Oslo har steget med 7,5 prosent siden 2008. Leder i Norsk Studentunion (NSU) Anne Karine Nymoen uttaler at tallene fra SSB «bekrefter (…) at studiestøtten fra Statens lånekasse ikke følger prisveksten i resten av samfunnet». Spørsmålet er om det ikke er på tide at studentorganisasjonene retter fokus mot regjeringens boligpolitikk i stedet for å skrike om stadig mer studiestøtte. For ønsker man egentlig at økt statlig finansiering av studentene skal gå rett i lomma på sultne bolighaier?

Et privatisert leiemarked er et resultat av at norske politikere i 1946 bestemte seg for at veien ut av et spekulativt gårdeiervelde var å gjøre flest mulig nordmenn til selveiere. Skattepolitikken ble utformet med formål å oppmuntre til boligkjøp. Dessverre er det slik at det verken er mulig eller ønskelig for alle grupper å eie egen bolig. For studenter er kjøp av bolig risikabelt og hemmende i forhold til mobilitet, studie- og karrierevalg. Derfor er det viktig at Norge utvikler et stabilt og fungerende leiemarked. Et godt sted å bo er et grunnleggende behov for de aller fleste. Studenten som gruer seg til å returnere til en mørk, muggspist kjellerleilighet etter en lang dag på lesesalen kan vanskelig ha en god livskvalitet. Med mindre drømmedama bor vegg i vegg selvfølgelig, sånn som i Upperdog.

Leieprisene i Oslo presses opp av de mange studentene som leier privat. Og flere skal det bli. Det forventes en eksplosiv økning i studentmassen de kommende årene. Hvor de skal bo og hvordan de skal betale for seg er et spørsmål som foreløpig står ubesvart. Regjeringen har bevilget penger til 1000 nye studentboliger på nasjonalt plan. Vel og bra, men det er urealistisk å tenke seg at alle Oslos studenter skal bo i Studentsamskipnadens boliger. Løsningen må være en mer helhetlig boligpolitikk som tar innover seg at 25 prosent av befolkningen bor i ulike former for leieforhold.

I Sverige har «Hyregästforeningen» en halv million medlemmer og forhandler kollektivt om leievilkår på linje med LOs lønnsforhandlinger. Den norske lillesøsteren Leieboerforeningen har til sammenlikning 4000 medlemmer og får lite gjennomslag for prisreguleringstiltak, flere utleieboliger og et delvis skjermet leiemarked. Det er ikke sagt at svenskene har sett lyset, men de har i hvert fall skjønt viktigheten av å ikke gi opp all makt til markedsmekanismene. Det er overraskende at en rødgrønn regjering ennå ikke har grepet tak i en boligpolitikk som mangler innslag av offentlig kontroll. Lars Aasen i Leieboerforeningen savner studentmobilisering for en ny, helhetlig boligpolitikk. Det er på tide at studentene og deres tillitsvalgte ser litt lengre, og tar innover seg hvor den månedlige utbetalingen fra Statens Lånekasse faktisk går hen.