Studentbarnehagen

Dette er en skrekkvisjon. Den tar utgangspunkt i skremmebilder, tar dem alvorlig, og søker å konstruere et bilde av hva som *ikke* bør bli resultatet når Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti setter seg ned på Soria Moria konferansesenter mandag 26. april for å meisle ut en ny politikk og en ny regjering. Kjære Jens, kjære Kristin og kjære Åslaug: Mange av oss stemte på dere. Nei nei nei!

For det første: Oppvekstministeren. For den som liker symbolikk, er det en fin ironi over Sosialistisk Venstrepartis drøm om å samle ansvaret for all utdanning, fra barnehagenivå til høyeste universitetsnivå, i et «superdepartement for unga våre». Skjer dette, blir det på en måte kulminasjonen av alle skremmebilder av kvalitetsreformen: akademia som den ville jungelen som fremtvinger nye tanker, er skrubbet bort av fremskrittets bulldosere. På restene har man bygget en betongbarnehage der alle håndholdes fra krybbe til doktorgradsgrav.

Det er riktignok ikke brennsikkert at SV-gjennomslag på dette punktet betyr en katastrofe for norsk høyere utdanning. Deres utdanningspolitiske talsmann Rolf Reikvam garanterer jo at de ikke kommer til å glemme studentene. Og ikke forskning heller. Og SV vil i hvert fall ikke gå med på å skille studenter og forskning fra hverandre, ifølge Reikvam. For det er også et mulig alternativ – la ungene (studentene) bli igjen i barnehagen, mens forskerne (mamma? pappa?) sendes ut i yrkeslivet for å tjene penger.

For det andre, altså: Oppvekstminister for oss, næringsminister for våre forelesere. For studenter flest spiller dette kanskje lite rolle. Men hvis man ser bort fra at Clemet er den store stygge ulven og at hun nå er ute, finnes det få skrekkscenarier som skremmer reformkritikere (og til og med noen tilhengere) mer enn en mulig deling av høyere utdanning i «oppvekst» og «innovasjon». For, som det sies, en næringsminister har en tendens til å bli frustrerte over at det mangler redskaper til å gjøre noe «ordentlig» mellom statsbudsjettene. Gi næringsministeren forskning, så har vedkommende et hav av innovasjon å surfe på. Og det kan bety mindre godvilje til sanskrit, obskure dialekter og all den forskningen som ikke ligger an til å gi et målbart utslag på brutto nasjonalprodukt i løpet av neste stortingsperiode.

Konklusjonen: kjære rødgrønne regjeringskamerater. Vi vet at høyere utdanning ikke kommer til å stå øverst på agendaen i årene som kommer – ikke fordi dere er mye kjipere enn de blågulgrønne, men fordi agendaer forandrer seg og politikere flest vel er leie av oss etter å ha kavet med Kvalitetsreformen i mange år. Men sett nå for all del høyere utdanning *på* agendaen – og husk at studier og forskning henger sammen, må henge sammen, og skal henge sammen. Eksperimenter gjerne, men husk: Ikke butikk! Ikke barnehage! Universitet!