Sutreklubben

Hvis du har foreldre som studerte på 1970- og 80-tallet er det ikke usannsynlig at du har hørt anekdoter om en ganske annen studietid enn den vi er vant til. Den gang reiste man til Oslo med alt man eide i en koffert, bodde på seks kvadratmeter i kjelleren til en gammel dame som ikke tolererte noen form for utskeielse, læringsformen var daglige åttetimersøkter på lesesalen i opp til to år før man hadde eksamen i tre dager til ende.

Hvordan svarer dagens studentsituasjon til dette bildet? Et kjapt blikk på noen av sakene som opptar studentorganisasjonene så vel som menige studenter kan gi en antydning.

1) Oslos studenter er misfornøyde med boligsituasjonen. Likevel antyder en rask gjennomgang av ønskes-leid-annonser på hybel.no at studenter tillater seg å være kresne på hvor de vil bo, samtidig som de mindre attraktive studentbyene Sogn og Kringsjå hvert vårsemester har en overflod av tomme hybler.

2) Studentene vil ha mer penger fra staten. Elleve måneders studiestøtte og økning av Lånekassens månedlige utbetalinger er kampsakene både pampene og studenten i gata holder høyest. Fra tid til annen blir det sågar påpekt at studenter som lever på Lånekassen havner under EUs fattigdomsgrense. Dog er tydeligvis ikke fattigdommen mer prekær enn at vi alltids har penger til øl, og det skal noe til å finne en student som ikke har råd til iPod eller å oppdatere en presentabel garderobe med jevne mellomrom.

3) Studentene liker ikke vurderingsformen. Særlig får den klassiske skoleeksamenen gjennomgå: den tar ikke hensyn til at studenter kan ha en dårlig dag og den maner til skippertaksarbeid. På tross av kvalitetsreformen som iallfall på papiret har bidratt til tettere studentoppfølging, synes det å være mer legitimt å angripe eksamensformen enn å ta selvkritikk for manglende selvdisiplin.

Disse tendensene tegner i fellesskap et bilde av en student som forventer en tilværelse som ligner mest mulig på da han gikk på videregående skole og bodde hjemme hos mamma og pappa hvor han fikk servert tre måltider om dagen og gikk på fylla i helgene for ukepengene. Norske studenter som gruppe har et imageproblem, hvilket er uheldig av flere grunner.

For det første er klagingen perspektivløs, for ikke å snakke om respektløs overfor dem som har reelle klagemål. Vi trenger ikke engang forlate den rike delen av verden, men kan se til USA der de høye skolepengene er et hinder for den reelle retten til lik utdanning, og der unge mennesker faktisk er villige til å delta i krig hvis de får en utdanning på kjøpet.

For det andre vil makthavere og bevilgende myndighet ha lettere for å ta studentmassen på alvor hvis den ikke forventer en tilværelse der alle tenkelige goder kommer servert på sølvfat. På denne måten vil det bli lettere å få gjennomslag for studentsaker de gangene det virkelig gjelder.

Hvis vi slutter å kreve å få allting tilrettelagt for oss, får vi kanskje en viktig lærdom på kjøpet. Ingen av oss har vondt av å lære selvdisiplin eller å jobbe hardt. Ei heller tar vi skade av å leve på stramt budsjett mens vi bor på tolv kvadrat på Romsås i en kort periode av livene våre. Studietida er tross alt et ment å være en forberedelse på voksenlivet.