Taus om det tunge

Kommentar:

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen har kommet skjevt ut av startblokkene. I utgangspunktet stod han sterkt blant studentene, men nå må han forsvare en regjering som ikke viderefører det rødgrønne budsjettforslaget om elleve måneders studiestøtte.

SV-leder Audun Lysbakken, som ser ut til å stortrives i sin gjenfunne rolle som opposisjonspolitiker, oppfordrer til et «godt gammeldags studentopprør».

Det kommer ikke til å skje.

Studentene satt relativt stille i båten da de rødgrønne satt med makten, uten å innfri løftet om elleve måneders studiestøtte. Og vi kommer til å forbli rolige også nå. Taktfaste rop og sprittusj på plakat kler ikke dagens studenters sinnelag.

For de blåblå fortjener å bli utfordret av studentene på mange flere områder enn studiestøtten.

Ta for eksempel klima.

På Høyres landsmøte i mai definerte statsminister Erna Solberg selv klima som «vår tids største utfordring». Det bærer ikke årets reviderte statsbudsjett preg av.

Innenlands gjør de akkurat like lite som de rødgrønne har gjort. Avgiftspolitikken er fremdeles ikke grønn, og oljenæringen står like sterkt. Utenlands kutter de blåblå både i satsingen på fornybar energi i sør, og delvis også i regnskogsatsingen.

Bevilgningene til fornybar energi i sør reduseres med 163 millioner kroner. Det er lite penger i den store sammenheng, men det er et dypt kutt i et av de viktigste utviklingspolitiske satsingsområdene.

Regnskogsatsingen kuttes i utgangspunktet med 400 millioner, fra 3 til 2,6 milliarder. Regjeringen presiserer likevel at det skal komme flere midler dersom det skulle være behov for det. De viser til at pengene i tidligere år er blitt stående ubrukt på norsk konto fordi mottakerlandene ikke har oppfylt sine forpliktelser.

Om dette viser seg å være et reelt kutt, er ikke lett å svare på i dag. Men det er uansett tydelig at dagens klimapolitikk sett under ett, ikke er god nok. Klimadebatten er i stor grad politisert, og gode debatter ofte drukner i politisk krangel. Studenter bør i større grad enn i dag være en pådriver for en offensiv, seriøs og forskningsbasert klimapolitikk.

Det kan virke som om de blåblå også trenger en utvidet forståelse av den globale flyktningutfordringen.

Konflikten i Syria er, blant mye annet, en flyktningkatastrofe. Torgeir Larsen, nylig avgått statssekretær i Utenriksdepartementet, kalte situasjonen for «en av de største flyktningkatastrofene siden andre verdenskrig». Hans rødgrønne regjering foreslo å ta imot 1000 syriske kvoteflyktninger.

De blåblå halverer antallet – de åpner grensene for en halvtom Lampedusa-jolle. Resten lar de seile sin egen sjø.

Halveringen kan virke som smålig symbolpolitikk fra Frp – her skal folk flest merke at partiet har inntatt regjeringskontorene. Nå skyver vi en enda større del av ansvaret over på Syrias nærmeste naboland samt de europeiske middelhavslandene og deres mottakssystemer.

Også på dette området kan norske studenter utfordre de blåblå. Avgjørelsen er lite solidarisk, og det er dårlig europapolitikk. Europas «lost generation» – en flokk unge, arbeidsløse spanjoler, grekere og italienere – blir satt til å forvalte den europeiske integreringstradisjonen, hvis den finnes.

Til sammenligning slipper de norske studentene billig unna. Integrasjon er vanskelig og dyrt, og vi bør være med å ta litt av ansvaret fra skuldrene til resignerte søreuropeere. Både av hensyn til de syriske flyktningene og av hensyn til Norges forhold til omverdenen.

Alt dette tatt i betraktning, er det at det kun er vår personlige økonomi som samler studentene til en felles røst.

Studentpolitikerne har kjempet knallhardt for elleve måneders studiefinansiering – det skal de ha honnør for. Om andre temaer er studentene samlet sett tause, og offentligheten lider av det.

Vi må ta ansvar for det samfunnet vi skal overta. Studenter er unge, kunnskapsrike og nytenkende. I dag trekker studentene som gruppe seg unna viktige politiske saker, og overlater arenaen til politiske partier og pressgrupper i de forskjellige sektorene.

Studentmassen er mangfoldig, muligens vil ikke alle dele målet om en mer offensiv klimapolitikk.

Med det må da være mulig å samle studentene i større grad enn i dag?

Norges studentorganisasjon (NSO) fungerer nå som en ren lobbyorganisasjon for studentlommeboka. Slik avslutter NSO presentasjonen av seg selv på sine hjemmesider: «sammen har studentene makt til å påvirke egen studiehverdag.» Det er trist at vi ikke har satt oss høyere mål.

De burde skrevet: «sammen har studentene makt til å påvirke samfunnet vi lever i.»

Audun Lysbakken er klar til å kjempe for studentøkonomien. Han knytter neven, hard i blikket, glemmer de siste åtte år, henter fram noen gamle slagord, blåser ivrig støv av megafonen, og ber oss opp på opprørsdans. NSO svinser etter. Vi andre kan, før vi takker ja til dansen, med fordel løfte blikket opp fra tallerkenen med nudler.