Tegnspråk for lukkede øyne

Så har det skjedd igjen, denne gang med tegnspråkutdannelsen: Universitetet i Oslo (UiO) rasler med nedleggingssablene. Det foregår vanligvis slik: Et eller annet perifert studium med lave søkertall går med underskudd, og foreslås avviklet. Deretter utøser den ene gjenlevende professoren i faget sin vrede over vedtaket, og fremhever hvor viktig for eksempel gammelgermansk vil bli i fremtiden. De seks studentene på årsenheten er enige, og stiller opp i Universitas med armene i kors foran HF-bygningen. Norsk gammelgermanskforening undrer seg over at den største utdanningsinstitusjonen i verdens rikeste land ikke har råd til å opprettholde dette fagfeltet. Universitetet og regjeringen skylder på hverandre. Nedleggelse blir det uansett, studentene begynner på historie i stedet, og professoren blir sittende og føle seg mobbet helt til han går av med pensjon.

Slike situasjoner er nærmest dagligdags i universitetssektoren. Derfor er det lett å la tegnspråkmiljøets ramaskrik forbigå i stillhet. Men denne gangen er det alvor. Institutt for spesialpedagogikks vedtak om inntaksstopp og mulig nedleggelse av tegnspråkutdanningen har konsekvenser langt utover Blinderns elfenbenstårn.

Instituttet har vendt det døve øret til samfunnets skrikende behov for kompetanse til å hjelpe funksjonshemmede til et fullverdig og likestilt liv. Bare de 15 tolkene vi mister som følge av det vedtatte inntaksstoppet, er nok til å forverre situasjonen i NAV. Hvert år mangler den kriserammede etaten tolker til 7500 tolkeoppdrag, og situasjonen er verst på det sentrale Østlandet. Allerede i dag er det en utbredt oppfatning blant personer med behov for døvetolk at det er liten vits å kontakte NAV. Blir nedleggelsen permanent, kan også døve optimister spare seg umaken.

Dessuten er tegnspråkstudiet ekstremt populært til Blindern å være, med tre ganger så mange førstevalgssøkere som studieplasser. Det finnes altså en rekke unge mennesker som ønsker å bistå landets 5 000 døve med å forstå hva som foregår på jobben, skolen eller hos legen. Kombinasjonen populært og ekstremt samfunnsnyttig studium er tydeligvis ingen vinner på Blindern.

Avgjørelsen er tatt utelukkende fordi instituttet føler utgiftene på det praksisnære studiet er for store sammenlignet med bevilgningene. Det stemmer muligens, og selvsagt må man se på om finansieringen er for dårlig både fra regjeringens og universitetets side. Det kan også godt være at et slikt studium hører bedre under Høgskolen i Oslos mer yrkesrettede fagparaply. Men alt dette er administrative anliggender som må løses lenge før instituttet stopper inntaket.

I universitetets gedigne flora av livsfjerne fag med relativt abstrakt samfunnsrelevans er det vanskelig å finne noe mer eksistensberettiget enn tegnspråkutdannelsen. Vedtaket må omgjøres, og det snarest. Det bør være en naturlig sak for UiO-rektor Ole Petter Ottersen, som til det kjedsommelige har fremhevet universitetets samfunnsansvar for å produsere høyt utdannede. Om det er tåkeprat eller ikke, er denne saken en god lakmustest på.

Noen språk er viktigere enn andre. Tegnspråket er definitivt et av dem.