Trusselen fra Snåsa

Det er altså en gamling fra Nord-Trøndelag, og ikke underbudsjetterte universiteter, forskningsrådets tildelingskriterier eller Kvalitetsreformen, som representerer den største trusselen mot forskning og vitenskap om dagen. I hvert fall etter intensiteten i den nærmest evigvarende debatten om Snåsa-mannen å dømme. De siste månedene har vi hørt naturvitenskaplige forskere, anført av UiOs Gundersen og Bruusgaard, hevde det foregår et anti-vitenskapelig korstog her til lands, de frykter for flere justismord, de har hevdet at Stortingets visepresident ikke forstår vitenskapelig metode, og kalt helseministeren uansvarlig fordi han snakket med Snåsa-mannen under sønnens kolikkanfall.

På toppen av det hele påberoper legestanden og tilstøtende forskergrupper seg nærmest unisont å være både ydmyke og lyttende. Det er ufrivillig komisk, bare spør Jordmorforeningen, som gang på gang har måttet kjempe fram alternative tiltak enn de rådende medisinske dogmer i forbindelse med fødsler, eller nærmeste realfagsstudent, som gjerne får presentert forskning som tøv eller sludder dersom foreleseren er uenig i akkurat dét forskningsområdets fortreffelighet.

Sett fra det hypotetisk-deduktive verdenshjørne, tror folk på mye merkelig. Det må forskerne forholde seg til. Foreløpig har de klart det på en særdeles lite imponerende måte, og realistene har noe å lære av andre fakulteters forskere. Det finnes knapt én sosiolog som hever øyebrynene over at folk tror på den amerikanske drømmen på tross av all tilgjengelig klasseforskning, ingen økonom rømmer landet selv om folk flest tror det smarteste er å pøse oljefondet inn i realøkonomien, og ingen historiker ville funnet på å kalle bruken av ordet «folkemord» om Israels krigføring i Gaza for et «anti-vitenskapelig korstog». Det er snakk om å utvise raushet for annerledes tenkende, og forstå at forskningsmidler ikke forsvinner av den grunn.

De mest framtredende forskerne i debatten burde rett og slett roe seg ned, for de møter svært liten konkurranse fra Snåsa-mannen. De skyter dessuten seg selv i foten: Det ene øyeblikket avkrever de vitenskapelige bevis for Snåsa-mannens virke, det neste syter de over hvor mye forskningsmidler som brukes til slike formål. Det de ikke nevner, er at det i Norge er vitenskapsfolk selv som initierer forskning på slike fenomener, som for eksempel ved Universitetet i Tromsø. Snåsa-mannen, på sin side, har avfeid tanken om å være forskningsobjekt for lenge siden. Det har han all rett til, for hvilken interesse skulle han ha av å få verifisert eller falsifisert sine evner av en gjeng laboratorierotter?

Den kampen naturvitenskapens frontkjempere kjemper, har de startet selv, sannsynligvis i et anfall av totalt ubegrunnet frykt. Det største mirakelet Snåsa-mannen kunne ha fått til, var om naturvitenskapens autoritære har lært et og annet om ydmykhet de siste månedene.