Tving foreleserne på kurs

Frustrert og sint sitter du der på benken, med pennen klar, i håp om at det skal dukke opp et gullkorn, en forståelig setning, et godt råd før eksamen som nærmer seg med altfor raske skritt. Du titter febrilsk på klokken og lurer på om det er verdt bryderiet, om dette kan gi deg noe som helst. Det virker ikke sånn. Foreleseren står og mumler for seg selv, helt ute av stand til å prate inn i mikrofonen eller pakke kunnskapen inn i et språk som kan dekodes av studentene i salen. Du gjør et siste forsøk på å tyde kråketærne på de velbrukte transparentene før du resolutt griper tingene dine og setter deg ute i solen. Neste forelesning holder du deg hjemme.

Situasjonen vil være velkjent for de fleste som har besøkt en forelesningssal ved Universitetet i Oslo. I ny og ne blir man utsatt for en foreleser som rett og slett ikke klarer å formidle sin kunnskap på en forståelig måte. Av alle universitetsstudenter i Norge er det studentene ved UiO som er minst fornøyd med kvaliteten på undervisningen, ifølge Norsk institutt for forskning og utdanning.

Det er liten tvil om at undervisningsplikten er med på å skape slike problemer. Reglene sier at alle professorer må bruke rundt 50 prosent av tiden sin på undervisning og 50 prosent på forskning. Det er ingen hemmelighet at mange egner seg bedre til forskning enn kunnskapsformidling.

En idé kunne være å lempe litt på undervisningsplikten – la professorer få forske mer i fred, dersom det er dette de egner seg best til. Problemet er kanskje at alt for mange ville benyttet seg av denne muligheten; det er ikke tilfeldig at forskerne snakker om undervisnings

plikt og forskningsfri. Kravet om forskningsbasert undervisning, som er et viktig prinsipp, ville da vanskelig kunne oppfylles.

Når systemet nå er som det er, burde det i hvert fall være en selvfølge at alle vitenskapelig ansatte har lært pedagogikk. Dette er de også pålagt å gjøre. «For å bli erklært kompetent kreves det både en vitenskapelig og en pedagogisk basiskompetanse. Dersom søkere ved vurdering og tilsetting ikke kan dokumentere pedagogisk basiskompetanse, kan de likevel tilsettes, men de tilpliktes da å dokumentere slik kompetanse innen en periode på to år etter tilsetting», heter det i reglene vedrørende tilsetting i vitenskapelige stillinger, som ble vedtatt av Kollegiets arbeidsutvalg i 1989. Kursene i universitetspedagogikk gir opplæring i blant annet forelesningsteknikk og veiledning av studenter. Heltidsprofessorer må ta et kurs på 100 timer. Det kreves et kurs på 50 timer for de som har en stilling på 20 prosent.

Problemet er at Universitetet ikke har rutiner for å påse at disse reglene overholdes. Det finnes ingen statistikk over hvor mange ansatte som unnlater å melde seg på kurs, men en ringerunde Universitas har foretatt til fem fakulteter viser at problemet er stort. Vi må bare innse at også godt voksne akademikere må kontrolleres.

Professor i statsvitenskap Trond Nordby har fortalt at han i sin tid sluttet på et kurs i pedagogikk for kommende lektorer fordi foreleseren ville at han skulle uttale tallet 14 med rullende «r». Heldigvis er han likevel blitt en dyktig foreleser. Dessverre er det for mange som ikke har talent for forelesningsvirksomhet, og likevel skulker unna kurs som kunne ha hjulpet dem et godt stykke på vei. At det er mulig å droppe obligatoriske kurs, og likevel få fortsette i stillingen sin, er hårreisende.

Ansvaret bør ligge hos universitetsledelsen, som ikke har tatt pedagogikken på alvor. Rektor Arild Underdal har sagt til Universitas at rutinene er mangelfulle, og lover å undersøke hvor dårlig situasjonen er. Det er bra at Underdal nå griper tak i problemet, og vi får håpe at resultatet blir bedre kontrollrutiner og innføring av sanksjoner mot unnasluntrere. Når Norges største universitet ikke påser at foreleserne tilfredsstiller pedagogiske minstekrav, vitner det om manglende respekt for studentene.