Ut i verden?

Om noen kritiserer Norge for å holde seg i sin egen lille avkrok her oppe i nord, så kan det i alle fall ikke sies å være norske studenters skyld. Ingen reiser så mye som oss, og svært få reiser så langt.

Rundt 3000 studenter tar årlig turen til Australia, et land som har satt alle porter på vidt gap for utenlandske studenter. Nesten for mye av det gode vil noen hevde, men det viser i alle fall en vilje Australia har til å markere at de er en studienasjon det er verdt å satse på.

På kort sikt vil det kanskje ikke lønne seg for Australia å ta inn utenlandske studenter for en så kort periode som et halvår, men på lengre sikt vil landet tjene på å bli kjent utenfor sin egen verdensdel. Både innenfor kultur, handel og næringsliv gjør Australia seg interessante for omverdenen.

Muligens skyldes de mange utenlandske studentene lettjente vekttall fra gavmilde studiesteder, men ser man bort fra dette har Australia lagt ned en stor markedsføringsinnsats for å gjøre seg attraktivt som studieland.

Så kan vel ikke sies om gamle Norge, som synes det er mye mer lettvint å sende sine unge ut for ett år, enn å tilby ett års utdanning for de som måtte ønske å komme til Norge. Skal vi få det internasjonale miljøet både utdanningsminister Trond Giske og resten av utdannings-Norge sier de ønsker seg, har utdanningsinstitusjonene på høyere nivå store utfordringer foran seg.

Både næringslivet, departementet og Universitetet må i mye større grad på banen for å støtte opp om internasjonalisering av utdanningen. Vi må være villige til å satse på større masser med studenter fra utlandet, en satsing et rikt land som Norge vil ha minimalt å tape på.

Den største fella vi kan gå i er faktisk å la være å satse på internasjonalisering fordi vi ikke vet hva vi får. Fint og flott at vi skal hjelpe utenlandske dataingenører til å utdanne seg i Norge, men det kan ikke være noe krav at de etter endt utdanning blir i Norge for å jobbe for eksempel i oljesektoren.

Det er positivt at Jens Stoltenberg er på offensiven i India for å knytte IT-hoder til Norge. Et utvekslingsprogram av denne typen vitner om et steg i riktig retning, et program som forhåpentligvis ikke bare er basert på norske betingelser.

Det er ikke vanskelig å skjønne regjeringens bekymring når ferske tall viser at studenttallet på Tysk og Fransk faller drastisk. Færre og færre vil beherske disse språkene i utstrakt grad om noen år, til tross for at vi her snakker om to av Norges viktigste handelspartnere. Signaler har blitt gitt på at det nå vil bli satset på å oppmuntre til studier av språk i vår egen verdensdel, og dette er et initiativ som ikke kommer en dag for sent. Det koster og det må koste å få til en opptur på dette området. Å ikke gjøre noe vil nemlig få konsekvenser ingen ønsker. Å kunne et språk handler nemlig ikke bare om å kunne forhandle frem gode avtaler. Det handler like mye om kulturutveksling og forståelse.

En må kunne arbeide frem flere utvekslingsavtaler med land som Tyskland og Frankrike. Og mener Trond Giske alvor med sin bekymrede utspill, må vi også tørre å gå utenom allerede bestående avtaler. En kan med enkle grep og investeringer få til avtaler som er mer gunstige for norske studenter på dette feltet.

Mulig mange med meg ikke har sett riktig vei, men Tyskland kunne vel trygt vært mye mer promotert? Kan være det høres overfladisk ut å lokke norske studenter med fine skiløyper, men å selge for eksempel Tyskland med det en kan by på av aktiviteter der må antagelig til.

Vi må kunne forvente at vi kommer ut i verdens arbeidsmarkeder med en solid utdanning fra Norge i lomma. En utdanning som holder internasjonal standard. Vi vil også at utenlandske studenter i Norge skal kunne berike vårt og sitt eget samfunn med kunnskaper som vi skal være gode på. Skal vi få til det må vi hoppe elegant ned av gjerdet og ta plass på utdanningsmarkedet sammen med for eksempel storebror Australia.