Ut med de gamle

Mange er bekymret for at universitetet som institusjon er i ferd med å lukke seg, å bli et sted hvor bare den aller mest skoleflinke eliten slipper til. Det de fleste ikke tenker på, er at trusselen mot en åpen og gratis utdanningsinstitusjon trolig utgjøres av folk på etterutdanning.

Mange fag ved Universitetet i Oslo (UiO) var såkalt åpne før kvalitetsreformen. Det betydde at hvis du hadde studiekompetanse, var det relativt uproblematisk å få tildelt rett til å ta eksamen. Forelesningene kunne alle gå på. Dette gjorde UiO til en egnet institusjon for gratis etterutdannelse. Med kvalitetsreformen endret mye seg, blant annet førte overgangen til programmer at det ble begrensninger på antall studieplasser: Det ble vanskelig å komme inn på den utdannelsen du ønsket å ta.

De fleste finner det akseptabelt at en student med bedre karakterer og mer studieerfaring har forrang i køen til et studieprogram. Men hva når vedkommende er godt voksen, har en karriere bak seg og tar utdannelse for å tjene mer penger eller realisere seg selv? Spørsmålet koker da ned til hvem universitetet som gratis utdanningsinstitusjon er til for? Er det de unge, som vil sikre seg en fremtid, eller de gamle, som allerede har sikret seg med jobb og penger? De sistnevnte har fått sin sjanse, og har dermed ingen rett til å fortrenge unge, som prøver å få en sjanse.

Noen vil hevde at en universitetsutdannelse handler om noe mer enn jobbmuligheter, nemlig selvrealisering og kompetanseheving, og derfor må de gamle slippe til på lik linje med unge. Å hevde det er uetisk. Simpelthen fordi mulighet for karriere må ha forrang i forhold til forsterking av karriere (som kompetanseheving i praksis betyr). Å la en persons selvrealisering gå på bekostning av en annens fremtidsmuligheter strider mot normal rettferdighetssans.

Problemet med gamle studenter er at de fortrenger unge i dagens opptakssystem. De gamle har alderspoeng, praksispoeng og kanskje noen gamle grader de får utelling for. En pengesterk gruppes rett fører til at en pengesvak gruppe tvinges ut i det private utdanningsmarkedet. Med andre ord sikrer dagens regelverk de gamle gratis utdanning, mens mange unge må betale flere titalls tusen for samme utdannelse.

Unge studenter bør derfor prinsipielt ha forrang foran eldre. Aldersgrensen kan diskuteres, men de fleste studentrabatter forsvinner ved fylte 35 år. Med dette er det ikke sagt at godt voksne skal ekskluderes fra universitetsutdannelse. Det er fullt mulig å gi et etterutdanningstilbud som koster penger, noe UiO allerede gjør. Norge har et trygdesystem som sikrer de uten penger mulighet for utdannelse eller omskolering. Det er altså lite som taler for at mennesker med halve karrieren bak seg skal fortrenge fremtidsdrømmene til de som står på terskelen til voksenlivet.