
Utilstrekkelige rettigheter
Mens rettighetssamfunnet galopperer inn i solnedgangen, ligger studentene igjen.
Den norske gjennomsnittsstudenten har det forbasket bra sammenliknet med studenter i andre land. Men i «verdens rikeste land» er det fremdeles en jobb å gjøre når det gjelder studentrettigheter, særlig for de som ikke passer til beskrivelsen av en «vanlig» student. Det begynner å bli flere og flere eksempler på det.
Man skulle tro at den samme ideologien som har drevet frem rettigheter i arbeidslivet ville sikre ekvivalente rettigheter i studentlivet. Men der uforutsette problemer for arbeidstakeren blir taklet med god hjelp av arbeidsmiljøloven og en rekke andre lover, bærer studenter i samme situasjon i stor grad risikoen selv når deres studiehverdag byr på ingredienser utover det vanlige.
Den uheldige student bærer i stor grad risikoen for egen ulykke.
Historiene Universitas har fortalt fra Det juridiske fakultet i år illustrerer forskjellene godt. Finnes det noen arbeidsplass i Norge som ville la en kvinnes graviditet få konsekvenser for hennes karriere, for så å begrunne det korrekt med et regelverk? Ville noen sjef nekte en ansatt å tilpasse arbeidsoppgaver etter et selvmord i nær familie? Sammenlikningene er relevante ettersom studier er en heltidsbeskjeftigelse der det er avgjørende at studiestedet møter deg med samme forståelse som en arbeidsgiver ville gjort, og må gjøre. Også økonomisk er parallellen interessant, ettersom en ansatt aldri vil bli trukket i lønn grunnet sykdom eller graviditet, mens en student som ikke får utsatt eksamen på dette grunnlaget, vil bli økonomisk skadelidende gjennom tapt stipendandel og tap av fremtidig arbeidsinntekt ved forsinkelse. Den uheldige student bærer altså i stor grad risikoen for egen ulykke, og særlig i de tilfeller hvor Lånekassens ordninger for sykdom og fødselspermisjon ikke passer med lærestedets eget eksamensreglement.
Å lage regler bygget på tanker om studenters mulige skjebner, heller enn lærestedets tanker om hva som er praktisk, er noe som kan fikses på lokalt nivå, og det er godt at studenttillitsvalgte som Juridisk studentutvalg følger opp de nevnte sakene på jus. Men myndighetene kan heller ikke frikjennes for å medvirke til det som nå ser ut til å være en bølge av manglende sympati med studenter. Ideologien som skulle sikre studenter rettigheter, og som så på utdanning som et samfunnsgode vel så mye som et individuelt gode, er glemt og forsømt.
Universitets- og Høgskoleloven er tydeligvis ikke tett nok når lokale reglement ved Universitetet i Oslo kan bidra til å skape tapere av studenter med plager og uflaks. Arbeidsmiljøloven beskytter oss ikke fra uakseptable arbeidsforhold ved studiestedet. Den siste foraktfulle handlingen fra en regjering som bare tenker på rettigheter hvis du har arbeidskontrakt, er avvisningen av kravet om pensjonspoeng for studier. Vi kommer til å tjene så mye og vil ikke få jobber med tunge løft, sies det. Si dét til sykepleierstudentene og alle de titusener av studenter som aldri vil nå lønnsadelen eller få kontor med persisk teppe.
«Alle skal med» er Arbeiderpartiets valgkampslagord. «Alle» unntatt svake studentgrupper.