Vaklende kalkun vs. blafrende øyenvipper

Er kvinnedagen over nå? Ja, da kan dere endelig komme ut av skapet igjen, alle som synes kvinnesaksforkjempere virker irrasjonelle, og som fryder dere når den Flotte Kvinnefilmen «Jeg er Dina» mottas med blodig slakt 8. mars. «En vaklende kalkun» heter det om filmen, og sannelig tror jeg at kalkunbegrepet med dette har fått en ny dimensjon; det har beveget seg fra filmkritikk til feminismekritikk.

Forslag og vedtak om likestillingstiltak har haglet de siste dagene. Blant annet går en stortingskomité inn for radikal kjønnskvotering ved inntak til høyere studier. Forslaget kritiseres av Høyres studenterforbund, som i sin pressemelding viser skepsis til kjønnskvotering generelt: De slutter fra dagens situasjon at høye kvinnetall blant studenter ikke fører til høye professortall. Dersom det siste er målet, har altså ikke denne typen kvotering noen effekt, dessuten er hovedproblemet at jenter ikke

ønsker å studere guttefag.

Det Høyres studenterforbund ikke har forstått, er at kjønnskvotering handler om å å skru klokken fremover. Ta tiden til hjelp, og konklusjonene blir andre: En «kunstig» høy kvinneandel på mannsdominerte fag vil i neste omgang virke tilbake på nye kvinnelige søkere, og farten på utjevningsprosessen aksellererer. Høyres studenterforbund hevder dessuten at «Konsekvensen vil være at de best kvalifiserte ikke kommer inn, og at kvaliteten på studiene dermed svekkes». Med dette vil de ha saken til å dreie seg om sosialdemokratisk snillisme, at svake studenter skal hjelpes på bekostning av flinke. Sannheten er selvfølgelig at godt kvalifiserte søkere får studieplass, uansett kjønn. De dårligst kvalifiserte guttene vil imidlertid fortrenges til fordel for de dårligst kvalifiserte jentene.

Latterlig dumt blir det likevel når kvoteringen bare skal gjelde til fordel for jenter. Vel så viktig for likestillingen er det å se flere menn i kvinnedominerte fag og yrker. Bare likere fordeling mellom kjønnene i arbeidslivet kan føre til likelønn, dette viser seg gang på gang: Nylig ble nok en sykepleierstreik stanset – fordi man innså at de streikende sykepleierne var uunnværlige. Slik kan bare kvinner bli behandlet. Flere mannlige sykepleiere ville gi sykepleieryrket både høyere status og høyere lønn. Men enda viktigere er prinsippet om at likestillingstiltak ikke skal være ensbetydende med kvinnetiltak. Om ikke annet fordi stillingskrigen ikke lenger står bare mellom kjønn, men også mellom generasjoner. Er man ikke klar over dette vil man ende opp som Dina: Truende seksualitet, avvæpnet som vaklende kalkun – ufleksibel og sidrompa, og et lett mål for mannskulturens skarpskyttere.

«Er menn flinkere enn kvinner?» spør Fredrik Skavlan den flinke og selverklærte antifeministen Celina Midelfart på kvinnedagen; hun velger å svare med å blafre mystisk med øyenvippene. Hun har et skarpt blikk – hva slags mascara bruker hun mon tro? Men det er Celina som snakker ungdommens språk. Likestillingskampen per i dag står mellom kul vs. ikke kul. For unge mennesker kan det virke som om gårsdagens likestillingskamp har fylt opp fakultetene med lilla skjerf-damer. Hvem har sagt at en kvinnelig professor skal være en kvinneforsker? Kvinneforskere bedriver egenterapi, men den yngre generasjonen deler ikke deres traumer. Det vi imidlertid deler med dem, er en verden som fortsatt er full av hindringer: Manglende kvinnelige forbilder i samfunnslivet, lav tillit fra det mannlige herskersjikt. Celina tror hun tilhører den nye generasjonen kvinner – vi må være klar over at hun tilhører den gamle generasjonen menn.

At man kan ønske seg mindre stereotypi blant kvinnelige forskere, betyr ikke at vi ikke fortsatt trenger likestillingstiltak ved Universitetet. Vi anerkjenner murene mellom kjønnene ved å tilby klatrehjelp til kvinner. Men vi trenger ikke folk til å bygge dem høyere.