Vår tids Einstein

Ja, det er det. Og det er ikke bare et spørsmål om grunnleggende sosial rettferdighet – den gjennomgående kvoteringen av hvite funksjonsfriske menn er faktisk også et enormt kvalitetsproblem for høyere utdanning og forskning i Norge i dag.

Se for deg hele det samlede avgangskullet av elever i videregående skole våren 2006. Er du i stand til å peke ut hvem av dem som en dag vil bli fremragende aidsforskere, internettpionerer eller bistandseksperter? Sannsynligvis ikke. Men én ting er sikkert: så lenge du godtar premisset om at akademiske evner og talenter er fordelt uavhengig av kjønn, etnisk bakgrunn og eventuelle funksjonsnedsettelser, burde disse faktorene heller ikke ha noe å si for hvem som blir professorer og forskere.

Dessverre er virkeligheten en annen. Selv om godt over halvparten av studentene i Norge i dag er kvinner, er 80 prosent av professorene menn. Og selv om det blir stadig flere studenter med minoritetsbakgrunn, er denne gruppen fremdeles underrepresentert blant de vitenskapelige ansatte. Nå er det ikke slik at det å bli professor er gjort i en håndvending; det vil nødvendigvis ta tid å rette opp flere av disse skjevhetene.

Men dette arbeidet haster. Vi kan rett og slett ikke leve med at vi går glipp av flere potensielle akademiske stjerner fordi Universitetet i Oslo (UiO) ikke klarer å bryte mønsteret med å overrekruttere hvite funksjonsfriske menn. Ta for eksempel Stephen Hawking, verdens mest kjente romforsker. Hawking har blitt beskrevet som «vår tids Einstein». Samtidig lider han av den alvorlige nervesykdommen ALS. Heldigvis for Hawking var han allerede godt i gang med studiene da han fikk diagnosen som 21-åring. Jeg frykter at UiO i dag ikke ville klart å gi et fullgodt tilbud til en helt ny student med ALS.

Nettopp derfor er rektor Geir Ellingsruds bebudete handlingsplan for studenter med funksjonsnedsettelser, prosjekter som Minoriteter i fokus i akademia (MiFA) og arbeidet med kjønnslikestilling så viktig – ikke bare fordi alle fortjener like muligheter, men også fordi et universitet som vil hevde seg i «den europeiske mesterliga» er avhengig av å kunne rekruttere de beste kandidatene, og ikke fortsette kvoteringen av hvite funksjonsfriske menn.

Dette er også noe det nasjonale kvalitetssikringsorganet NOKUT burde merke seg: bekjemping av alle former for diskriminering er i praksis også en solid investering i kvalitet, og likestillingsarbeid bør derfor behandles som en indikator på kvalitet. For om vi virkelig vil skape kvalitet i akademia, er det en forutsetning at det er den enkeltes faglige potensial som avgjør om man kan gjøre akademisk karriere, ikke at du er kvinne, at foreldrene dine ble født i Pakistan eller at du er rullestolbruker. Hvis ikke UiO bedrer seg, risikerer vi å gå glipp av den neste Stephen Hawking.