Vårrengjøring

Helseminister Brustad er en av mange som de siste dagene har kommentert at det mye omtalte forskningsjukset til kreftlege Jon Sudbø er et engangstilfelle i norsk forskning. Forhåpentlig. Det her er jo digert. Vi trenger imidlertid ikke bare sitte her og være forbausa. Juks og fanteri er ikke en fremmed syssel for akademikere.

Sudbø har innrømmet juks med underlagsmateriale i en påkosta kreftstudie. Det fabrikkerte materialet inkluderer analyse av nesten tusen folk. Tall skal være hentet fra en database som ikke har vært brukt, midler skal ha blitt gitt fra fond som ikke har gitt midler, andre forskere takkes uten å kunne se hvor og når de har bidratt. Det er også framsatt kritikk av de 13 medforfatterne av den nå famøse Lancet-artikkelen; de burde oppdaga jukset.

I 1997 ble det framlagt en rapport om uredelighet i norsk forskning, med det fengende navnet «Fusk i forskning». Resultat: 55 av 465 spurte forskere og studenter hadde utført irregulær forskning. 90 hadde vært utsatt for det. Tre innrømte å ha konstruert datamateriale, 23 at de visste om andre som hadde gjort det. 54 kjente til utelatelse av data, 76 til plagiat. Bare litt over en tredel av de som fikk spørreskjemaet tildelt, gadd å svare. Da Universitetet i Tromsø inviterte til etikkseminar i 2000, dukket ti skarve deltakere opp. Utkast til en lov om forskningsregulering har ligget hos Helse- og omsorgsdepartementet siden 2004, men vedtakene lar vente på seg. Dette viser tendens til et todelt problem; mye snusk, og lite interesse for å avverge det. Kanskje tenker de fleste forskere at det ikke angår dem. Kanskje er de for opptatt med å karre til seg stipender og karrierepoeng til å diskutere etisk flisespikkeri.

Og plutselig er noen oppdaget. Og plutselig er det ikke lenger flisespikkeri. Sjokk og vantro.

Akademia er et sted med mye kikking mellom fingrer, med mye press og prestisje. I tillegg er innelufta skikkelig dårlig. Alle har opplevd eller hørt historier fra lufttette fagmiljøer med forelesere som har stått og lest fra samme perm i tretti år, om rapporter sendt inn på litt svakt grunnlag, om forskere som i årevis laller rundt på avsidesliggende institutter og produserer lite eller intet matnyttig. Dette er ikke egentlig juks, det er ikke ulovlig. Det er ikke i nærheten av Sudbøs trapes-stunt. Men det vitner om en ukultur med mangel på både kontroll og åpenhet. Og det lukter innestengt, som en gammel, stygg frakk fra innerst i skapet.

Det er mange mørke kroker og trange korridorer både i det menneskelige sinn og i den akademiske labyrinten. Derfor trengs det store og gjerne åpne vinduer. En kompromissløs konkurranse om forskningsmidler, publikasjoner, evig heder og livslang tillatelse til å pludre med golde prosjekter er ødeleggende for forskningens troverdighet. Her trengs det luft, og såpe. Ikke minst for å bedre den enkelte forskers vilje til selvkritikk. Det er på tide å ta vårrengjøringa. På tide å bli gjennomsiktig.