Vil du høre en hemmelighet?

Alt første året var det 2000 av mine medstudenter som gav opp, uten å ha skjønt den. Hemmeligheten. De rømte ut i arbeidslivet eller inn på høgskoler med faste klasserom, studieløp og en jobb i den andre enden.

«Universitetet passer ikke for meg,» sa de.

Jeg forsvarer Universitetet, for jeg har skjønt Hemmeligheten:

Tverrfaglighet; å lære å se utover faggrensene. Bringe kunnskapen fra pensum og erfaringen med de lure undervisningsmetodene over til neste fag.

Valgfrihet; til å sette sammen den utdanningen du har lyst på. Det er sånn vi får folk som kan skape nye jobber, stille nye forskningsspørsmål: Mikse kulturstudier, biologi og swahili for å få del i masaienes kunnskap om bærekraftig beiting på savannene. Bruke fritiden blant dem du deler interesser med i Radio Nova, SAIH eller Mensa, i stedet for dem som tilfeldigvis går i klassen din.

Ansvar for egen læring; ta tre vekttall på ett semester og skaff deg erfaring som festivalarrangør, lese ti vekttall ekstra på egenhånd året etter fordi du begynner å bli utålmodig. Gå på puben og sov over forelesningen dagen derpå, fordi det du trenger mest nå er en oppmuntring i enden av en lang skolemandag i regnvåte sko.

Hver tredje student slutter ved Universitetet i løpet av det først året. Uten å oppdage Hemmeligheten. På høgskolene er det bare en av fire som gir opp. Flere bytter fra universiteter til høgskoler. Det viser en fersk NIFU-rapport. Studentene forlater universitetet med studielån og oppfatningen av at hele systemet er bortkasta ressurser og verdensfjern kunnskap.

De praktiske og kjappe får vann på mølla. De ser på BI og rene profesjonsstudier som medisin, de ser på NMH som lover folk jobb etter to år på skolebenken. De foreslår tettere oppfølging og kontrakter som fastslår plikter for student og lærested. De snakker om at lavere grad må bli mer yrkesrelevant. Heia! Heia!

59 prosent av ex.phil.-studentene mente de var lite forberedt på arbeidsformene ved Universitet i Oslo. Men reformatorene må ikke glemme Hemmeligheten, selv om den ikke er så lett å se fra en ex.phil.-benk på Chateau Neuf. Vi trenger opplæring før vi kan nyte friheten, ikke maksimal frihet første halvår og personlig veiledning bare for dem som holder ut til hovedfaget.

Hva med å la førstesemesteret foregå ved instituttet der du vil studere videre? La filosofene komme på besøk og la forskerne ved instituttet sette vitenskapsteorien i sammenheng med faget ditt. Venneskaffing går også lettere når alle i auditoriet planlegger å henge sammen de neste tre semesterne.

Når du virrer fra masseforelesninger på Chateu Neuf til kursene i fysikkbygningen og SV-blokka, ser du lite til forskningen der. «Tverrfaglighet» betyr bare lange ganger til å gå seg bort i. Sannsynligvis vil du forstå mer av hele universitetet om du i steden skjønner hvordan ett enkelt fag fungerer.

Universitetet må ikke bli en femårig høgskole. Løpet skal ikke være lagt når du har semesterregistrert deg for første gang. Hjelpeløsheten med å ha et materiale som oppfører seg helt uventet, som spiser av tiden din til du finner ut at du kan strukturere deg, arbeide deg igjennom og trekke noe fornuftig ut av ord og tall, er en viktig erfaring som ikke må ofres for et greit og glatt studium.

Vi må bevare friheten til å mikse fag, til å planlegge egen læring, til å engasjere oss sosialt der vi vil. Gi gjerne karakter etter hvor gode oppgaver vi leverer inn undervis, men gi oss ikke fravær når vi ikke stiller på forelesning. Det er nemlig en del av Hemmeligheten med utdanningen av frie forskere: Vi må selv bestemme når vi har mest utbytte av en dag på lesesalen, i telefon for å organisere u-landsseminaret eller en kveld på puben.

Du kan gjerne si det videre.