Visjoner for døve ører

Skuespillerstudentene ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) arrangerte i helgen seminar under den ikke så lite pompøse tittelen «Visjoner for norsk teater». Et tankeverksted for studenter, skuespillere, teatersjefer, regissører og andre teaterinteresserte. Som kunstnere roper studentene selvfølgelig høyt om at større andeler av tildelte midler i institusjonene bør gå til nyskapende kunst. Men de har også satt fokus på den administrative siden av institusjonene, og hevder at manglede teaterbakgrunn hos dem som sitter på pengene skaper feil fokus når pengene skal plasseres.

Ser man på antallet deltagende, må man kunne kalle seminaret en enorm suksess. Hanne Tømta (Nationaltheateret), Erik Ulfsby (Det norske teatret) og Iren Reppen (Hålogaland teater) var blant teatersjefene som stilte til debatt, og studentene hadde hendene fulle med å finne plass til alle skuespillere, regissører og andre som dukket opp på KHiO på søndag. Men til tross for at flere styremedlemmer og politikere var invitert, var det pinlig få av dem som faktisk dukket opp.

Det er i seg selv ikke overraskende. Det er ikke tradisjon for å blande kunst og politikk, kanskje i spesielt liten grad når det er studenter som arrangerer. Det kan godt hende at flere av de inviterte har tenkt noe i retning av at «Dette er ikke mitt bord – kunsten får kunstnerne styre med selv». Og med kunsneriske visjoner, kommer gjerne urealistiske ideer, som også kan være med på å skyve politiske og administrative stemmer ut. Bakgrunnen for seminaret kom fra teaterstudentenes utspill på Aftenpostens debattsider i fjor høst. Der etterlyste de en mer kunstdemokratisk struktur i teatrene, ved for eksempel å bytte ut mange av de faste stillingene med åremålsstillinger. Slik ville fokus flyttes fra institusjonene og stillingene over til teaterkunsten i seg selv. Kulturminister Anniken Huitfeldt ble spesifikt invitert til å delta i debatten, men kan, muligens med rette, ha opplevd utspillet som mer utopisk enn realistisk, og lot diskusjonen ligge.

Men helgens seminar viser at studentene har evnet å samle en representativ del av teater-Norge på KHiO, og attpåtil fått dem til å enes om nødvendigheten av en tydelig strukturendring – ikke bare for eller i mot faste stillinger, men med et realistisk fokus på nyskapende teaterkunst i Norge. Slikt er det verd å lytte til.

Om det labre oppmøtet kommer av at styremedlemmer, politikere og andre pengesekker ikke føler at de hører hjemme på seminaret, kan man se det som en bekreftelse på studentenes mistanker. Det er et problem at de som styrer pengene og politikken i teatrene ikke har teaterengasjement nok til å delta i å utforme visjonene for norsk teater. Om nyskapning og fremdrift hele tiden må komme utenfra og overbevise et middels interessert styre og fraværende politikere, er det ikke rart man får baktunge teaterinstitusjoner.