Voksesmerter

At en student er en student, tilnærmet uavhengig av studiested, er en av grunnsetningene i dagens norske utdanningspolitikk: Fra et offentlig ståsted spiller det liten rolle om du studerer eurytmi, filosofi eller økonomi. Det skulle derfor egentlig bare mangle at man omsider fikk slått sammen Oslos to Studentsamskipnader, Studentsamskipnaden i Oslo (SiO) og Oslo- og Akershushøgskolenes studentsamskipnad (OAS). Det arbitrære skillet som gjør at studenter på Politihøgskolen har et grunnleggende velferdstilbud som er helt forskjellig fra det som er åpent for studentene på Musikkhøgskolen mindre enn ti meter unna, er utdatert og på mange måter meningsløst.

Det er selvsagt ikke helt uproblematisk. Er man SiO-student (og det er du hvis du studerer et sted denne avisa legges ut) og egoist, bør man merke seg at OAS' tilbud på nokså mange felter er dårligere enn SiOs. Følgelig vil en sammenslåing kunne medføre en midlertidig bølgedal i kvalitetsnivået: Noe lengre boligkøer og kapasitetsproblemer på Studenthelsetjenesten og Studentidretten.

Men det er et kortsiktig problem. Mer interessant er diskusjonen om hva samskipnaden skal være i fremtiden. Er man ideolog, kan man for eksempel merke seg at de ulike organisasjonene praktiserer ulike løsninger på noen felter. Kroneksempelet, fra et slikt perspektiv, er helsetilbudet.

SiO satser på en selvdrevet helsetjeneste. Dette er veldig dyrt, men sikrer samtidig en tjeneste som er studentspesialisert og har lavere terskel for studenter som er nye i byen enn om man skal finne en lege på egen hånd. OAS, på sin side, har et helsefond som refunderer utgifter over en egenandel på 200 kroner. Gevinsten med denne løsningen er at OAS også tar seg råd til å refundere utgifter til blant annet tannlege, kiropraktor og briller, tilbud hvor SiO enten har mangelfull dekning eller ingen dekning i det hele tatt. Med andre ord er det snakk om en stykkprisordning som koster mindre i drift, og faktisk gir studentene større valgfrihet. Hvis det finnes ideologisk ryggrad i dagens studentpolitiske høyreside, burde de her se sitt snitt til å reise debatten om hva som er fornuftig bruk av studentenes penger.

Når SiO nå åpner for en sammenslåing er det nemlig liten tvil om at dette til dels er et trekk for å overleve. Organisasjonen må omstilles til en form som vil kunne tåle en støyt både i form av lavere studenttall og mindre godvilje fra regjering og storting. Det oppnår man delvis gjennom å bli større, da sikrer man stordriftsfordeler, og man sikrer en basisinntekt fra studieavgift og institusjonssubsidiering, og man oppnår mer kjøttvekt i politiske prosesser – 60 000 studenter er tross alt også 60 000 velgere. Men det er tvilsomt om det vil være nok bare å vokse uten samtidig å utvikle seg.

Med BIs inntog ble døren åpnet for en slik debatt. Om SiO nå skal fortsette omstillingsprosessen fra å være haleheng til universitetet til å bli en uavhengig velferdstilbyder for alle Oslo-studenter, er det på tide å blåse nytt liv i debatten.