Gratulerer med årsdagen!
«Jeg løfter glasset for alle mine medstudenter som har kommet seg gjennom det siste året ved å vri på krona uten å gå personlig konkurs», skriver Aleksandra Louise H. Langsø, organisatorisk nestleder i Studentunionen ved Høyskolen Kristiania, i dette innlegget.
Gratulerer med årsdagen, Norge! I dag er det ett år siden koronaviruset stengte hele landet og de fleste land rundt oss. Vi kan sitte og mimre tilbake til den akutte gjær- og toalettpapirkrisen og hytteskammen som resulterte i at alle var ankret i byen gjennom påsken og ikke kom oss til det vakre fjellet. Og de som trosset reglene, fikk Heimevernet på døren, noe som sikkert var en spennende opplevelse i seg selv.
Vi har vært gjennom mange opp- og nedturer det siste året, og vi skulle alle visst hvor heldige vi var i juni da VG-varselet hoppet inn på alles telefon om at nå kan du klemme dine nærmeste venner. Vi trodde vi så slutten på pandemien, men så ble alt stengt igjen, verre enn tidligere.
Les også: Studentledere svarer Universitas-journalist: «Lesesalen åpner ikke av seg selv»
Til dere som hevder at studenter har fått en god krisepakke, så gjentar jeg meg gjerne igjen: Lån og lønn er ikke det samme
I dag feirer ikke jeg kun et år med pandemi. Jeg feirer også et år som permittert. Et år uten inntekt fra min femti prosents stilling uten noen økonomisk kompensasjon fra staten, fordi jeg ikke blir anerkjent som en «reell arbeidstager».
Jeg løfter glasset for alle mine medstudenter som har kommet seg gjennom det siste året ved å vri på krona uten å gå personlig konkurs. Og for mine medstudenter som dessverre kun har hatt røde tall på bunnlinja si hver måned: Jeg ber for at dere snart får komme tilbake i jobb, at tallene deres blir grønne, og at dere snart kan senke skuldrene.
Og til dere som hevder at studenter har fått en god krisepakke, så gjentar jeg meg gjerne igjen: Lån og lønn er ikke det samme.
Les også: «En tapt generasjon radikalisert av Harry Potter»
Gratulerer med årsdagen, Norge! Jeg skulle ønske det verste gjennom det siste året var mangelen på sosialt samvær, som i stor grad har vært veldig tyngende. Men dagen i dag minner meg mest om den enorme skuffelsen om at jeg ikke føler meg sett eller anerkjent av landets ledelse. Landet jeg elsker og bidrar hardt til hver dag, ved å opparbeide meg kunnskap på skolebenken og med mine månedlige hardt tjente skattepenger.
Skål! Vi har klart å leve gjennom et helt år med pandemi, og sammen går vi ned i historiebøkene med toalettpapirkrise, munnbind og en eim av dårlig tequila. La oss be om at på denne dagen neste år møtes vi alle på Aker Brygge i solen, med både utepils og en klem!