Antipsykologisk Forening

1 Antipsykologisk Forening er et anarkistisk prosjekt. Vi er ingen og vi er alle.

2 Antipsykolog er en åpen tittel. En Antipsykolog skal være uautorisiert. Autorisering innebærer lydighet ovenfor en Autoritet. Antipsykologer er ikke lydige.

3 Antipsykologi skal være unyttig og kritisk, og i opposisjon til tradisjonell og nyttig psykologi.

4 Når Psykologene dyrker Sannheten, så er det Psykologene som dyrker seg selv. Antipsykologer beskjeftiger seg med det som blir fortiet eller umiddelbart blir stemplet som løgn og ledd av. Altså Antisannhet.

5 Antipsykologisk Forening sitt virke er å skrive kritiske essays. Essayene skal innledes med disse fem tesene. Essayene skal publiseres på tavler og legges ut som flygeblader. Enhver kan kopiere, spre, eller publisere disse i andre formater. Ingen og alle har opphavsrett.

Mannen kommer gående mot nord. Han bærer en sekk, den første sekk, den inneholder niste og noen bøker og skrivesaker. Mannen er sterk og grov, han har brunt trimmet skjegg og små blekkflekker i ansiktet og på hendene – disse skriveredskaper, han strider og arbeider med. Han er kanskje kommet fra straff og vil skjule seg, han er kanskje filosof og søker fred, men i alle fall så går han her, et menneske, på vei vekk. Et skrift ramlet ut av en av hans lommer. Et krøllet og vellest skrift. Skriftets tittel var Antipsykologisk Forening. Og fortsatte som følger:

Psykologistudenter er Lydige og Greie!

Her om dagen ble jeg spurt om jeg var med i Antipsykologisk Forening. Jeg svarte nei. Det var selvsagt en løgn. For alle er med. De fleste vet det bare ikke enda. Grunnen til at de ikke vet det er selvsagt den at de ikke er medlemmer. En anarkistisk forening er absurd og ikke-eksisterende. Ingen kan være medlem av en forening som ikke eksisterer. Nettopp en slik forening er Antipsykologisk Forening. Ikke eksisterende og absurd. Derfor er heller ikke jeg med i Antipsykologisk Forening. Skulle noen tro noe annet burde de få hodet sitt undersøkt av en Psykolog.

Hvilket – etter en liten oppklarende innledning om Antipsykologisk Forenings medlemmer – bringer meg over på det som skal være denne tekstens røde tråd: Psykologistudenter. For før man blir Psykolog, så tilbringer man gjerne først noen år som Psykologistudent. De som er bevandret i den akademiske fauna vil vite at Psykologistudenter er en rase av arten Student, som kjent er en rase en underkategori av en art, og det vil derfor være oppklarende å først redegjøre for noen typiske trekk ved arten Student, for så å komme inn på karakteristika ved den Psykologiske rasen.

Studenter

La meg innlede med å si at Studenter er en veldig grei, ufarlig og lydig art. De kommer til Universitetet for å bli lært noe, ikke for å lære noe, og er i så måte utrolig ufarlige. At de er ute etter å BLI LÆRT noe er opphavet til mange av artens uheldige trekk. Denne forskjellen mellom å lære, og å bli lært noe er en forskjell som det snakkes varmt om på de pedagogisk rettede utdannelser, men som ingen, verken der eller andre steder gjør noe med. Selv om pedagogikken kanskje har forandret seg har dessverre ikke maktstrukturene det. Den autoritære og byråkratiske pedagogikk kan ikke avskaffes om ikke det autoritære og byråkratiske Universitetet avskaffes først. Dette er det største problemet Universiteter og Høyskoler har i dag, det er skapt et utdanningssystem hvor Studentene blir lært ting. Deretter blir de testet i det de har blitt lært. Hvis man skulle våge å forsøke å lære noe annet enn det man blir lært så vil det medføre at man blir møtt med sanksjoner i form av dårlige karakterer, og i verste fall stryk. Stryk vil i dag bli møtt med videre sanksjoner fra lånekassen. At lånekassen på denne og flere andre måter er med på å tvinge tidligere studenter til lydig skolearbeid og senere lydig lønnsarbeid skal jeg bare her nevne, men ikke forfølge i dette essay.

Universitetet er ikke i ferd med å bli en fabrikk, som mange hevder, men har vært det lenge. Det man kan se i disse dager en overgang fra en statsdrevet fabrikk til en kapitaldrevet fabrikk. Ingen av disse er i stand til å dyrke kunnskap på noen av de måtene de gir seg ut for å gjøre det på: i seg selv, nyttig eller emansipatorisk. De gir seg ut for å mene at det er det bunnløse vitebegjær de ønsker hos sine studenter. Jeg tror ikke at det er noe de virkelig mener, for Universitetsfabrikken kan nemlig ikke putte viten i en pappeske uten bunn. I fabrikken er ikke studenter lenger studenter, men Studentpakker (en helt ny mening til et tidligere positivt ladet ord). Studentpakker som fraktes rundt på universitetsfabrikkens fløyelsbelagte samlebånd. Misforstå meg ikke, de er ikke helt passive av den grunn. Eksempelvis er det noen Studentpakker, som av og til roper opp fra samlebåndet at de vil være med å bestemme hva som pakkes i dem, da stopper professorene båndet og nikker: «en engasjert Studentpakke, det er noe vi trenger». De Engasjerte Studentpakkene blir flyttet opp en etasje hvor de ikke bare blir lært pensum, men også universitetsspråket (Dette er språket som professorer programmeres med. «Vedtak» og «Økonomi» er to av språkets viktigste begreper. Dette språket er viktig å lære tidlig om man selv skal ha håp om å bli professor og autoritet en dag.) og om kjærligheten mellom mann og gutt. Nå kommer jeg imidlertid til det beste ved hele dette fantastiske opplegget: De vet selv at noe er galt, men gjør ikke noe med det! Det synes jeg er helt fantastisk! Ikke bare ER de lydige idioter, men de vet det selv. Jeg må si det en gang til med store bokstaver: DE VET SELV AT DE ER LYDIGE IDIOTER!! Dette er selvsagt en påstand jeg kan belegge: Det hender nemlig av og til at det kommer et tog opp Karl Johan, gutt og mann hånd i hånd og roper: «vi vil ha et fritt akedemia». Slike demonstrasjonstog er søte og virkningløse. De er søte fordi de gir et skinn av et samfunnskritisk akademia, og virkningløse fordi de ikke følges opp med videre handlinger. Etterpå går nemlig alle tilbake til fabrikken, professorene står lydig å pakker, og Studentpakkene sitter lydig på samlebåndet og tar i mot. Studentene gaper og Professorene spruter mot munnen, så er det bare å svelge så mye som mulig.

Det kan virke som om det ikke faller dem inn, at selv om det ikke var de som bygde og organiserte fabrikken, så er det de selv som er ansvarlige for om de selv er lydige eller ikke. Både professorer og studenter er lydige arter. De forsøker å både være lydige og kritiske. Hvilket jeg anser for nærmest umulig. Hvorfor velger de så lydighet fremfor å være kritiske? De er lydige fordi det er trygt og godt. De får betalt for å være lydige i form av lønn og stipend. All ulydighet vil innebære et ubehag, og ubehag er noe disse nytelsesmaskinene ikke tåler, da blir de nemlig utbrent.

Det vil komme en dag hvor De Lydige Idiotene vil måtte bøye seg for de Poetiske Genier, Antiakademikere og Anarkister. Det er imidlertid et tema jeg ikke skal ta opp i sin helhet her, for om jeg hittil har klart å holde følge med den røde tråden, så har jeg kanskje nå kommet frem til det røde nøstet:

Psykologistudenter

Det første, og kanskje viktigste trekk ved, rasen Psykologistudent er at den anser seg selv for å være en av Herrerasene. De andre herrerasene er Legestudent, Juss-student, og den fremadstormende Samfunnsøkonomistudenten (Journaliststudenter fortjener også å nevnes. På journalisthøyskolen så lærer de hvordan man skal få folk flest til å ønske krig, eller kanskje mer korrekt; å ikke ønske ikke-krig, etter den Goebellske tradisjon.). Er det en ting historien kan lære oss om de som anser seg selv for å være et Herrefolk så er det at de er blant de Lydigste Rasene. Dette gjelder også Psykologistudenter. De har en helt fantastisk lydighet. Psykologistudenter leser lydig pensum, og holder høflig kjeft selv om foreleseren ikke bryr seg om å si noe annet enn det som står i bøkene deres. Foreleserne leser nærmest fra pensumbøkene i to ganger tre kvarter. Pausen bruker de til å fortelle Psykologistudentene at Psykologi er det beste faget man kan studere ved Universitetet.

Man skulle kanskje tro at noen som har så mye makt som kommende psykologi utøvere er forferdelig selvkritiske, men ting kan tyde på at de ikke en gang vet hva kritikk er. På metodekursene sine lærer Psykologistudenter nemlig at kritikk handler om reliabilitet og validitet, og de føler at de har nådd et høyere nivå når de endelig forstår sammenhengen mellom type1 og type2-feil! På Den Andre Siden, så ville jo ikke samfunnet gått rundt om det ikke hadde vært for disse Nyttige Idiotene (Psykologistudenter er ikke bare medlem av arten Student, men også medlem av samfunnsgruppen: De Nyttige Idiotene. Eller Tannhjul som de liker å kalle seg selv.). Hvis Psykologistudenter hadde hatt vilje til å lære virkelig kritikk av sitt eget fag, så ville man risikert at de ikke ville bli Psykologer. Hvis de allikevel skulle bli Psykologer så vil det være svært lite kostnadseffektivt å være kritisk til eget virke. Er det en ting Byråkratiet hater så er det aktiviteter som er kostnadsINeffektive. Psykologistudenter er lydige av den grunn at om de ikke er det, så mister de den makten Byråkratiet har gitt dem. Psykologer har makt fordi de utfører Nyttig Arbeid, ikke fordi de forvalter en kunnskap som er Sikrere.

Selv om Psykologistudenter blir trenet i den gode gamle: På-Den-Ene-Siden-På-Den-Andre-Siden argumentasjonsformen så makter de ikke å se at selv om det er effektivt og enkelt for samfunnet å ha Psykologer, så ville det – på den andre siden – vært mer frigjørende å ha psykologer. Inntil Psykologer blir psykologer så trengs det Antipsykologer. Når Psykologer har blitt psykologer skal Antipsykologer bli antipsykologer.

Psykologistudenter lærer ikke å bruke argumentasjonsformen: På Den Ene Siden og På Den Andre Siden som en nyanseringsform. For i hendene på makthavere blir denne edle formen en hersketeknikk, og det er en fryktelig hersketeknikk, som Psykologistudenter perfeksjonerer gjennom år med terping.

La meg si noen få ord om sammenhengen mellom to av dette essayets kjernebegreper: «nytte» (et av de styggeste ordene jeg kan) og «lydighet». La meg poengtere for å tydeliggjøre: Psykologer må være lydige for å kunne være nyttige. Det er et tett samspill med andre ord. La meg så utdype: For å kunne helbrede samfunnets besatte er de nødt til å bruke sin kulturs symboler og viten. Psykologi er altså i dag en vitenskap, som for å være nyttig, er nødt til å konformere til det som allerede er samfunnets symboler og viten for å fortsette å være nyttig. De forsterker altså vårt samfunns symboler og viten, snarere enn å forsøke å skape et bedre samfunn gjennom å kritisk behandle disse. Dette bunner i at Psykologistudenter og Psykologer ikke makter å ta inn over seg sitt eget fags rolle i produksjonen av viten. De vil ennå ikke gi opp troen på at det finnes en ting i seg selv som de forsøker å nærme seg. De er en herlig samling, som i tråd med både Teigen og Saugstad (vokterne av historien om hvorfor vi er lurere nå enn før!) faktisk nekter å se vitenskapen om mennesket som en konstruksjon. Men det er lenge til Antipsykologer blir trette av å stå på den Andre Siden og rope: «Mennesket» er en oppfinnelse som forhåpentligvis snart dør (jeg stemmer i med Foucault)!! Når vi tier, da blir alt taust. Da er virkelig resten taushet.

Psykologistudenter er altså ikke i tilstrekkelig grad opptatt av betingelsene for sitt eget fag. Det er BARE DERES feil; de er lydige. Et system er et system, og kan ikke stilles til ansvar. Det kan imidlertid Psykologistudenter. Universitetet er en fabrikk. Studentpakkene sitter på samlebåndet og pakkes med bøker og forelesningsnotater. Er Pakken merket Psykolog blir det lagt litt På Den Ene Siden i esken og litt På Den Andre Siden slik at de kan lære seg å herske over andre ved å alltid kunne tilbakevise en påstand. Jeg har ofte blitt satt på plass med et høflig: «Ja, det har du rett i men… ». En tvers igjennom råtten teknikk. Det er slik, og slik alene Psykologistudenter lærer seg å holde en hver form for ubehagelig kunnskap trygt forskjøvet fra deres fremtidige, praktiske, nyttige og lydige yrke: Psykolog. Kritikk møtes alltid med et «Ja, men…» (Billig. «Ja, men» som en strategi for å anerkjenne for så å styre samtalen vekk). Den lyttes til, men høres ikke, den tas aldri virkelig alvorlig. For skulle de ta den alvorlig, slår de grunnmuren vekk fra sin egen stilling i samfunnet.

Noter: