Arild Underdal, rektor ved Universtitetet i Oslo

Universitetsstyret inviterer i disse dager til en bred diskusjon om hvordan UiO skal styres og ledes. Den viktigste grunnen til at vi setter dette spørsmålet på dagsordenen nå er at vi de senere årene har fått klar beskjed i flere evalueringsrapporter om at trekk ved universitetets organisering, styring og ledelse svekker våre muligheter til å nå de faglige mål vi har satt oss. Den interne institusjonsevalueringen fant at:

«UiOs organisasjonsstruktur og styringsform er godt egnet til å ivareta viktige verdier som faglig uavhengighet og mangfold, styring og ledelse basert på god kjennskap til lokale forhold, og intern forankring av viktige vedtak... Men mange prosesser er tunge og tidkrevende, og resultatene nås ikke sjelden med et høyt energiforbruk. Konsensusorienterte, kollegiale beslutningsprosesser begrenser rommet for interne omprioriteringer og tenderer til å favorisere etablert virksomhet over nye tiltak som innebærer omfordeling av ressurser. Terskelen for inngrep ved funksjonssvikt ser i mange tilfelle ut til å være ganske høy».

Det eksterne evalueringspanelet sa klart ifra: Hvis UiO skal være et vitenskapelig kraftsenter, må universitetet prioritere sin innsats strengere og følge opp egne mål og strategier bedre. Det krever, mente panelet, «a more consolidated organisation». Flere fagevalueringer peker i samme retning. UiO får ikke full uttelling for den kompetanse og innsatsvilje dets forskere sitter inne med, og mye av forklaringen ligger i organisatorisk fragmentering, tunge beslutningsprosesser, og svakt utbygget faglig ledelse. Problemet vil bli større etter hvert som hardere konkurranse, omlegging til mer resultatbasert finansiering, og økt vekt på store prosjekter og programmer i blant annet EU og Forskningsrådet, premierer institusjoner som greier å samle kreftene om gode prosjekter.

Den utfordring disse evalueringene i sum stiller oss overfor er å finne en modell for organisering, styring og ledelse som kan styrke UiO som vitenskapelig kraftsenter uten å undergrave dets kvalitet som intellektuelt fristed. Det vi søker gjennom den brede høringen vi nå inviterer til, er nettopp hjelp til å finne en god oppskrift. Forholdet mellom kraftsenteret og fristedet er slett ikke problemfritt, men jeg er overbevist om at det er mulig å styrke universitetets evne til å samle krefter om tunge løft uten å underminere institusjonens og den enkelte forskers faglige uavhengighet.

På lengre sikt har jeg som mål at den «organisasjonsoverhalingen» vi nå er i gang med skal sette UiO bedre i stand til å mestre fem mer konkrete utfordringer:

• Sikre faglig lederskap og effektiv administrasjon for å ivareta viktige oppgaver som krever bidrag fra flere enheter (studieprogrammer, prioriterte forskningsområder).
• Gjøre det lettere å være «faglig entreprenør», og gjennom det styrke UiOs evne til å leve med i den løpende fagutviklingen.
• Etablere gode arenaer for diskusjon av viktige universitetspolitiske spørsmål.
• Legge til rette for klarere og mer helhetlig styring ut fra langsiktige mål og strategier.