Bruk stemmeretten!

Klaus Magnus Håland Johansen, stipendiat i fysikk og kandidat i universitetsstyrevalget

I morgen, torsdag, er det siste frist for å stemme i årets universitetsstyrevalg. Nytt av året er at de midlertidig vitenskapelig ansatte har fått en egen representant. Jeg stiller til denne plassen først og fremst fordi jeg vil bidra til å gjøre universitetet vårt til et best mulig sted både for studenter og ansatte. Som åremålsansatt har jeg imidlertid et spesielt ansvar for å belyse de problemene som er spesielle for vår gruppe.

Det er ikke slik at jeg mistenker de fast vitenskapelig ansatte for ikke å ønske oss vel, men det er ikke alltid like lett å se alle sider av en sak. Ett eksempel er innføringen av avtalen om et inkluderende arbeidsliv ved UiO. Etter avtalen har ansatte utvidet rett til å ta ut egenmeldingsdager i forbindelse med sykdom. Dermed slipper man å måtte gå til lege for å få sykemelding hvis man er syk i en kort periode. Paradoksalt nok kan dette bli et problem for midlertidig ansatte fordi man da mister dokumentasjonen som kan gi rett til forlengelse av stipendiatperioden. Dette er noe de færreste blir klar over før det er for sent. Et godt tiltak blir plutselig et problem fordi man ikke har hatt en stemme som kan påpeke hvordan dette vil slå ut for denne gruppen ansatte. Det finnes utvilsomt mange slike tilfeller. Eksempelet belyser også et mer generelt problem knyttet til informasjonsflyt i gruppen. Jeg ser det som en svært viktig oppgave å gjenopprette en organisering av de midlertidig vitenskapelig ansatte, og dermed etablere faste møtepunkter hvor problemer som dette kan tas opp og diskuteres. Vi vet for eksempel at gjennomføringstiden for ph.d.-stipendiater er urovekkende lang. Mange tiltak baseres på at det er manglende motivasjon som er hovedproblemet, men etter mitt syn er sviktende motivasjon mer et symptom på andre problemer.

Det har i det siste vært mye fokus på Universitetets forhold til samfunnet, og til næringslivet spesielt. For meg er det viktig å bevare universitetet som en objektiv kunnskapsinstitusjon uten politiske eller markedsmessige interesser. Det betyr likevel ikke at vi kan ignorere det samfunnet og den virkeligheten vi er en del av. Om vi driver grunnforskning aldri så mye, hender det faktisk at vi snubler over noe som kan være av kommersiell verdi. Da er det viktig å ha gode systemer for å håndtere dette. Hvis man velger å kjøre en linje med full publisering, og dermed ingen patentering, vil dette antakelig føre til at store internasjonale konsern med nok penger er de eneste som har råd til å ta sjansen på å videreutvikle resultatene. Selv om man risikerer å komme i konflikt med ryggmargsrefleksen hos mange akademikere, er det altså grunn til å spørre seg hva som er best, både for universitetet og for samfunnet vårt. Kanskje er det ny, miljøvennlig teknologi som aldri blir videreutviklet? Man må selvsagt diskutere om dagens ordning er den ideelle, men å stemple all anvendelse og kommersialisering som et udelt onde blir for meg altfor ensidig og virkelighetsfjernt. Stikker vi hodet i sanden kan UiO fort bli for eksempel Monsantos statsfinansierte forskningsavdeling, i stedet for en verdiskapende forsknings- og utdanningsinstitusjon som for eksempel legger til rette for at. ph.d.-stipendiater går ut og skaper ny virksomhet etter endt grad. UiO skal ikke primært drive næringsutvikling, men bør bidra til det når anledningen byr seg. Jeg våger å tro at UiO vil være i stand til å bevare sin integritet og uavhengighet, selv i møte med nye utfordringer. Det krever imidlertid at vi har et bevisst forhold til problemstillingen.

Siste frist for å levere inn stemmene er torsdag 17. november klokka 16. Godt valg!