Clemets tallkløyveri

Med fare for å virke belærende vil jeg i denne kronikken oppklare noen elementære feil i regjeringens utsagn de siste ukene. Bakgrunnen er Statsråd Clemets uttalelser om at studentene er «statsbudsjettets vinnere». Dette stemmer selvfølgelig ikke. Studentenes Landsforbund (StL) mener opinionen, inkludert opposisjonen på Stortinget, har latt seg lure av Clemets tallkløyveri. Jeg vil her gjøre rede for to grunner til at studentene ikke kan sees på som årets budsjettvinnere, og samtidig belyse hva «tallkløyveriet» går ut på.

1) Forklaringen Clemet gir til at reisestipendet fjernes, er at studentene har fått mer penger gjennom økt lån og stipend. Da et slikt resonnement innehar en total misforståelse av hva et reisestipend faktisk er, ser jeg det som nødvendig å presisere hvorfor vi får reisestipend, og hvorfor studentene fikk et løft i studiefinansieringen i budsjettet for 2002. Som politiske virkemidler har disse to tingene ikke noe med hverandre å gjøre.

Studiefinansieringen som ble vedtatt gjennom budsjettet for 2002 var en del av Kvalitetsreformen. Stortinget forholdt seg til Mjøsutredningen og Stortingsmelding 27, som fastslår at en kraftig bedring av studiefinansieringen er en forutsetning for å innføre reformen. Pengene studentene fikk høsten 2001 var altså ingen presang fra opposisjonen. Målet var å gjeninnføre heltidsstudenten og øke antall avlagte vekttall for å sikre en effektiv bruk av pengene som investeres i norsk høgre utdanning.

Reisestipendet er derimot en sosialt og geografisk utjevnende tilskuddsordning. Den skal sikre at alle studenter, uansett hvor de bor, har muligheten til å studere hva de vil. Statssekretær i UFD, Bjørn Haugstad uttalte på en pressekonferanse 3. oktober; «...nå finnes det høgskoler så mange steder her i landet, at alle har mulighet til å få seg høgre utdanning uansett hvor en bor». Et slikt utsagn er ikke annet enn dumt. Poenget med reisestipendet er at om en person bor i Kirkenes skal han eller hun ha mulighet til å bli arkitekt, på samme måte som en person i Oslo skal ha like stor mulighet til å ta utdanning innen aquakultur som en person i Mehavn.

2) I forslaget til statsbudsjett for 2003 kan vi i år lese at regjeringen foreslår å la kostnadsnormen stå på stedet hvil. Det vil si at pengene studentene får utbetalt ikke indeksreguleres i forhold til konsumprisindeksen. Det er første gang på veldig mange år en velger å spare inn penger på denne måten. En slik disponering av pengene reiser en rekke spørsmål. Dette kan minne om en hevn i forhold til studiefinansieringssaken som regjeringen tapte i fjor høst. Vi både tror og håper at dette ikke er tilfelle, men da vi leste tallene i budsjettet var dette det først som slo oss. Videre reiser det seg spørsmål om rent samfunnsøkonomiske prinsipper. Hvis det skal bli sedvane at en salderer studentene på denne måten hver gang en har et stramt budsjett legger Finansministeren opp til en «skippertaksmodell». Dette innebærer at vi en gang i fremtiden må få et skikkelig løft i finansieringen igjen. Vi kan ikke se hvordan en slik ustabil situasjon kan gagne norsk økonomi. Et annet spørsmål som selvfølgelig reiser seg er om dette er prinsipielt riktig. Er det riktig at norske studenter skal være sikkerhetsventilen når et budsjett er stramt?

StL har full forståelse for at budsjettsituasjonen er vanskelig. Nettopp derfor ønsker vi å sette oss ned å se på løsninger for hvordan dette kan gjøres. Det vi ikke finner oss i er at politikerne helt bevisst bruker en argumentasjon som ikke henger på greip. Hvis de mener at reisestipendet ikke har noe for seg, så si det rett ut. Hvis en har et så ekstremt stramt budsjett at de ikke har råd til å gi oss indeksregulering, så si det til oss. Ikke kom med en oppkonstruert argumentasjon som villeder og skjuler hva regjeringen egentlig står for. La oss diskutere med åpne kort, så er jeg helt sikker på at vi finner en løsning.