Det akademiske frimod?

I Universitas 21. januar har Marianne Granheim Trøyflat en kommentar under overskriften «Det akademiske frimod». Hun tar utgangspunkt i innføringen av tidsregistrering for vitenskapelige ansatte ved Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST), og benytter hovedtillitsvalgt for Forskerforbundet ved HiSTs motstand mot dette til å sette spørsmålstegn ved hvorvidt vitenskapelig ansatte i det hele tatt føler at de trenger å svare for noen.

Trøyflat hevder det ikke er noe nytt at «vitskapleg tilsette klagar over manglande fridom og tid til forskingsaktivitet». Hun viser til at en undersøkelse i Universitas fra oktober 2008 «dokumenterte frustrasjon over tid som gjekk med til administrasjon i staden for vitskapleg verksemd, og dessutan at forskarane kunne tenkt seg langt mindre undervisningsplikt enn det dei har i dag».

Dette er i og for seg kjent for alle oss som befatter oss med de vitenskapeliges hverdag. Og det er mange årsaker til at situasjonen er som den er. Den viktigste er at det er blitt stadig mindre sammenhengende tid til forskning. Men når Trøyflat konkluderer med at «urovekkjande mange professorar og amanuensisar ser med andre ord undervisningsdelen som ei stygg borthefte», foretar hun en meget stor feilslutning. Tilsvarende når hun skriver «Forskarar likar ikkje å bli sett på plass av arbeidsgjevarane sine. Dei er heller ikkje så gira på å stille opp for studentane».

Dette er ganske sterke påstander! Mange av oss vet f.eks. hvilken enorm innsats som ble lagt ned for å gjennomføre innføringen av Kvalitetsreformen. Dette ble gjort med stor entusiasme mange steder, og har gitt som resultat den floraen av emner og grader som i dag fins ved UiO. Jeg våger å påstå at dette virkelig var å stille opp for studentene! Og i en presset arbeidsdag måtte dette arbeidet tas fra forskningstiden.

På hvilket grunnlag er det mulig i det hele tatt å hevde at studentene ikke får ta del i den vitenskapelige kapasiteten i det omfanget de «har krav på»? Ved UiO er det retningslinjer som presiserer at fast vitenskapelige ansatte skal bruke om lag halvparten av tiden til forskning og halvparten til undervisning. Tid til forskning er noe som i høyeste grad kommer studentene til gode gjennom forskningsbasert undervisning. Det er lite som sikrer at nok tid settes av til forskning, men ulike faktorer brukes for å definere undervisningstid. Dette er en sak for seg, og Forskerforbundet ved UiO har et prosjekt gående hvor vi forsøker å kartlegge grunnlaget for og bruken av omregningsfaktorer.

Men poenget nå er hvorvidt det er, eller føles, legitimt å innføre et tidsregistreringssystem også for de vitenskapelige ansatte ved UiO (og i resten av sektoren), slik de nå har vedtatt ved HiST. Dette er et spørsmål som departementet og hovedsammenslutningene arbeider med. Det er ganske riktig at Riksrevisjonen har krevd en eller annen form for registrering av arbeidstid for at det skal kunne utbetales overtidslønn. Dette er nytt, det har aldri vært noe system for overtidsbetaling tidligere. I stedet har de vitenskapelige ansatte ofte blitt satt opp på undervisning, veiledning osv i et omfang som har gått langt utover halvparten av deres arbeidstid uten økonomisk kompensasjon – noe som har gått utover muligheten til å bedrive sammenhengende forskning i arbeidstiden. Mer og mer av forskningen har blitt lagt til kvelder, helger og ferier. Det er en stor forskjell mellom frivillig å legge arbeidet til fritiden og å tvinges til dette.

Jeg har forståelse for at mange forskere oppfatter en mer nitid registrering av arbeidstid, sammen med all annen registrering som i økende grad innføres i sektoren, som et angrep på deres frihet. Jeg har også forståelse for at dette kan oppfattes som utslag av mistillit mot deres arbeidsinnsats. Forskerforbundet har ikke endelig konkludert i spørsmålet om en eller annen form for registrering av arbeidstid. Men å forskuttere et arbeid med dette mellom de sentrale parter i arbeidslivet, slik f.eks. HiST nå har gjort, tar vi avstand fra. I stedet for å fokusere på tidsregistrering bør heller arbeidet intensiveres med å legge til rette for mer sammenhengende tid til forskning.