Det dyrebare vannet

Jeg står opp om morgenen. Tar en lang, varm dusj. Drikker te til frokost og vasker opp under rennende vann, før jeg går på badet og pusser tennene mens det rene vannet sildrer fritt ut av kranen. Jeg vasker klærne mine på halv maskin. Vannet på vannflasken helles ut hvis det ikke har den rette temperaturen. Av og til tar jeg meg en svømmetur i kloret vann, og ofte legger jeg meg i badekaret for å holde varmen. Jeg går på do (ofte flere ganger daglig), og trekker ned – vips, der brukte jeg ti nye liter. Det er sjelden jeg reflekterer noe særlig over dette. Og jeg tror ikke jeg er den eneste. Vannet er en selvfølge i Norge. Vi tar det for gitt at nok og rent vann kommer sildrende i det øyeblikk vi ønsker det.

Vann er den mest essensielle naturressursen vi har. Til alle menneskets vitale prosesser er vann et viktig fundament. Flott for oss som har tilstrekkelig av dette godet. Vi tilhører en tredjedel av jordens befolkning. De to andre tredjedelene kan deles inn i to like store grupper: En gruppe der de har under en liter vann å ta av hver dag, og en gruppe der vannmengden ikke er tilstrekkelig.

I Niger i Vest-Afrika ligger landsbyen Dan Issa. Landsbyen har en egen klinikk som behandler pasienter i denne og de omkringliggende landsbyer. 50 000 mennesker har denne klinikken som sitt eneste helsetilbud. Klinikken har sengestue, fødeavdeling, isolat (i form av en stråhytte) og vaksinasjonsklinikk. Klinikken mangler rent vann. Pasientene her må selv betale for det vannet de bruker. Eller de må ha det med seg. En fødende kvinne må bære vann fra vannhullet i nærheten slik at hennes nyfødte barn kan vaskes rent. Vannhullet fylles i regntiden, og brukes senere som drikkevannskilde av både dyr og mennesker. Det lokale vanndirektoratet skriver i sine rapporter at vannet ikke kan anbefales som drikkevann for mennesker.

Medisinstudentenes Humanitæraksjon – Helse Uten Grenser 2001 vil i samarbeid med CARE i Norge og Niger skaffe rent vann til klinikken gjennom aksjonen «Rent vann til Dan Issa», som har pågått i alle de fire universitetsbyene den første uken i september. Pengene som er samlet inn vil bli brukt til brønnboring ved klinikken og i de omkringliggende landsbyene, samt til å sikre opplæring slik at vedlikehold blir utført.

I år er det sjette gang aksjonen arrangeres. Organisasjonen ble stiftet i 1990 og den første innsamlingsaksjon ble arrangert i 1991. Siden den gang har norske medisinstudenter samlet inn penger til mor/barn-klinikk i Gaza, HIV/AIDS-forebyggingi Zimbabwe og Sørøst-Asia, øyeklinikk i Nepal og helsestasjon i Zaire.

Vi jobber alltid sammen med en norsk bistandsorganisasjon, der arbeidsdelingen er slik at vi står for selve innsamlingen, mens bistandsorganisasjonen står for praktisk gjennomføring av prosjektet. Hvilket prosjekt som skal støttes velges av organisasjonens hovedkomite i samarbeid med studentene. Det kreves at prosjektet er helserelatert og at det er i et land utenfor den vestlige verden. Dette siste punktet har vært oppe til diskusjon i organsisasjonen, da det finnes en del områder i det som defineres som den vestlige verden, som også har behov for bistand for å bedre helsetilstanden.

Medisinstudentenes Humanitæraksjon ønsker også å engasjere norske medisinstudenter i denne typen saker. Vi ønsker å fokusere på vårt ansvar for å hjelpe og vi ønsker å sette søkelyset på sammenhengen mellom vårt fremtidige virke som leger og omsorgspersoner, og det å hjelpe mennesker også utenfor Norges grenser.

I Norge er rent vann en selvfølge. Sjelden ofrer vi vannet en tanke – det er bare der. Nigerske kvinner går ofte flere kilometer for å hente de dyrebare livgivende dråpene. Dråper som ofte kommer sammen med diverse mikroorganismer som ikke burde funnet veien til denne kvinnen og hennes familie. Men hun har ikke noe valg. Flere ganger om dagen tar hun bena fatt. Det er ikke snakk om å sette opp tempoet – ørkensanden setter en naturlig begrensning for føttenes bevegelse. Og hun går, med den karakteristiske krukken på hodet, gjennom landskapet, med dyrebare dråper.

I Norge er det bare å skru på springen og la det renne til vannet har fått ønsket temperatur.

Her bruker vi tiden vår på å leve – i Niger må tiden brukes for å overleve ...