Du kjønner

– Finnes det en sammenheng mellom kjønn og språk? – Ja, til en viss grad gjør det det. Typisk kvinnelig språkbruk er inkluderende, mens mannlig språkbruk er ekskluderende. I grunnen ganske dumt, da de beste ideene og innspillene kommer nettopp når man åpner seg og inviterer på en språklig inkluderende måte. Mange fordommer er knyttet til at kvinner er usikre og modifiserer seg ved å innlede setninger med «det er vel slik at» og «nå tror jeg at». Tidligere fantes det mange myter og misforståelser rundt forholdet mellom kjønn og språk. I 1911 mente den store danske språkforskeren Otto Jespersen at kvinner ikke hadde taleorganer som gjorde at de kunne banne, og at de snakket på både innpust og utpust. Menn derimot snakket bare kontrollert og på utpust.

– Hvordan ble Jespersens teori og andre myter drept? – Det var jo egentlig bare å høre etter når kvinner snakket. På syttitallet tok den danske forskeren Ole Togeby for seg alle mytene rundt kvinners språk. Han dokumenterte at de fleste påstandene var feil. Men det er klart at kvinner bruker språket annerledes enn menn, fordi de har andre roller i samfunnet. Det handler altså ikke om biologiske ulikheter, men om sosiale forventninger til kvinner.

– Hvordan ser man språkforskjellene i samfunnet? – Som ordbokforsker oppdaget jeg ganske tidlig at mange ord var samlet inn fra tekniske ukeblad og vanlige aviser, mens veldig lite kom fra det som kvinner driver med og leser om. Mange nye ord og uttrykk som kom med den teknologiske revolusjonen, ble ivrig dokumentert, samtidig som man kunne gå inn i et hvilket som helst parfymeri og møte mange typiske kvinneord som aldri kom i nærheten av en ordbok. Jeg har også sett på hvordan ord eksemplifiseres i ordbøker, slik som verbet å ankomme, som har eksemplene han ankom fra Paris og hun ankom i shorts. Det typiske ved mannen er at han er ute og reiser, det viktige ved kvinnen er hva hun har på seg. Det kaller jeg maskulin stereotypisering.

– Hvilke utfordringer kan oppstå som følge av kjønnsforskjeller i språk? – Det blir til at verden blir sett med mannsøyne. Menn får definisjonsmakten, og det er jo med på å forsterke de patriarkalske tendensene vi fortsatt har i dag. Det er en stor overvekt av menn i kunnskapssamfunnet, og dermed er det hovedsakelig menn som dokumenterer hvordan mannsverdenen er til glede for hele folket. Kvinnelig språkbruk åpner opp for motargumentasjon når kvinner markerer at dette er mitt perspektiv. Det er skummelt i en moderne tid der debatter nærmest har blitt en slags politisk skole. Menn tar ofte allmennhetens perspektiv ved å bruke vi eller vi vet jo at. Ofte reformulerer de det kvinner har sagt tidligere, og først da blir det en sannhet.

– På verdensbasis er 91 prosent av de som skriver Wikipedia-artikler menn. Bidrar dette til å tydeliggjøre kjønnsforskjeller i språk? – Formatet i encyklopedier er en slags tvangstrøye der det ikke er stort rom for å markere kjønn. Stilkravet til en leksikonartikkel er at den skal være komprimert, upersonlig og saklig, noe som begrenser mannlig og kvinnelig språkbruk. Nettopp fordi menn skriver mye på Wikipedia, kan innholdet være mangelfullt, men vi kan jo ikke anklage menn for at de skriver om menns verden. I stedet bør kvinner i større grad oppfordres til å skrive på Wikipedia. Jeg har lyst til å sjekke om ordet ammetåke finnes på Wikipedia. Ja, det gjør det visst!

– Menn kan også få tendens til ammetåke, står det. Sier det noe om forfatteren? – Det gjør meg ganske sikker på at det er en kvinne som har skrevet denne artikkelen. Her står det at menn kan få tendens til ammetåke, og det er ordet tendens som antyder at det er en kvinnelig forfatter. Man kan ikke alltid være sikker, men som jeg sa tidligere vil kvinner ofte moderere seg selv i språket.