En stor lykkelig familie?
4. april skjer det. Da bestemmer Norsk Studentunion og Studentenes Landsforbund om de skal slå seg sammen til en organisasjon. I dag er det faktisk slik at vi har to organisasjoner for studenter i høyere utdanning. Studentenes Landsforbund representerer studentene ved de aller fleste statlige høyskoler i Norge, mens Norsk Studentunion representerer studentene ved de aller fleste universitetene og de vitenskapelige høyskolene. Grunnen til at denne delingen eksisterer er historisk betinget, og jeg skal ikke gå inn på årsaken her, da det er verdt et lite studium i seg selv.
Det som er interessant er ikke nødvendigvis hvorfor det har vært slik før. Det interessante er hvorfor det skal være slik i fremtiden. Vi opplever i dag en tilnærming, hvor forskjellene mellom universiteter og høyskoler gradvis viskes ut. Rammeverket vi forholder oss til viser at det blir mindre og mindre forskjeller. Alle studenter ved statlige institusjoner, uavhengig av om det er universitet eller statlig høyskole, omfattes av samme lov. Vi har nøyaktig de samme rettigheter og det er minimale forskjeller mellom institusjonstypene i loven. Universitetene har noe større frihet enn de statlige høyskolene når det gjelder å opprette eller nedlegge fag og å tildele grader.
Også institusjonenes egne interesseorganisasjoner Universitetsrådet og Høyskolerådet slo seg sammen i 2000. Dette var en naturlig konsekvens av at forskjellene mellom institusjonene er og var minimale. Universitet- og høyskolerådet har riktignok hatt en del startproblemer men har etter hvert klart å markere seg som det relevante organet Departementet og Storting hører på i aktuelle saker. I dette rådet har selvfølgelig studentene sin naturlige plass.
I tillegg til at institusjonene blir mer like er hovedargumentene for en sammenslåing et ønske om en sterk nasjonal studentorganisasjon. Det er store likheter i de to organisasjonenes politikk. På velferdssiden er målene de samme for alle studenter uansett hva slag institusjon man studerer ved. Når det gjelder fagpolitikken er forskjellene så små at de etter min mening er ubetydelige. Det er gjerne forskningspolitikken som dras frem når man skal synliggjøre forskjellene. Her finner man også den siste rest av forskjeller mellom institusjonstypene. Det er betydelig mer grunnforskning ved universitetene enn det er på de statlige høyskolene. Da er det verdt å merke seg at prioritering av forskning er noe det faktisk er enighet om. Det er konsensus i sektorens egne organer at universitetene skal prioriteres når det gjelder tildeling av midler til grunnforskning. Problemet er med andre ord konstruert.
Det er også et ønske om en mer effektiv drift av studentarbeidet på nasjonalt nivå. Til sammen har de to organisasjonene ni tillitsvalgte på heltid og et sekretariat bestående av like mange. Ressursene som frigjøres ved å slå sammen organisasjonene er store. Ressurser som i stedet for og brukes på dobbeltarbeide og byråkrati kan settes inn på å gjøre studiehverdagen enklere for deg.
Mange peker på de store kulturforskjellene som finnes mellom de to organisasjonene og mener at dette kan resultere i en eventuelt ny organisasjon som vil slite med indre stridigheter. Det er i og for seg ganske naturlig at det finnes kulturforskjeller mellom en organisasjon som er så gammel som Norsk Studentunion, i forhold til en organisasjon som ikke er mer enn seks år gammel. Jeg tror faktisk forskjeller i kultur kan være et gode i prosessen med å skape en ny studentorganisasjon. Vi må ikke gjemme oss under vår ærverdige alder og mene at alt er bra i Norsk Studentunion heller. Vi har vårt å slite med av gamle spøkelser. Kulturforskjellene kan være akkurat det som skaper den dynamikken en trenger for å få en god nasjonal studentorganisasjon. En god nasjonal studentorganisasjon som jobber for dine rettigheter.
Trond larsen
Leder Norsk Studentunion